På den andre siden er budsjettdagen også en ganske intens dag, der forskjellige interesser får bryne sin kunnskap mot andre interesser og andres kunnskap.
En av gåtene jeg hadde i bakhodet dette året er følgende. Om hundre laksesmolter vandrer ut i havet, skal det statistisk komme fem stykker tilbake til elva. Disse fem er da grunnlaget for den neste generasjonen som skal gyte i elva. Om alle fem får gyte er ikke sikkert, men det kommer vi tilbake til. Så viser noen rapporter at påvirkning fra lakselus kan føre til at det bare kommer fire smolter tilbake. For den ene parten, jeg nevner ikke navn, i en debatt om havbruk kontra villaks, vil det hevdes at tapet bare har økt fra 95 til 96 prosent. Altså 1 prosent. Den andre parten, jeg nevner ikke navn nå heller, vil derimot påpeke at en av fem laks som normalt skulle opp i elva er borte. Altså har lakselus skylden for at 20 prosent av villaksstammen ikke kommer frem til gyteplassen. En på alle måter faktabasert debatt, men med ulik tilnærming altså.
Norges Fiskarlag er en interesseorganisasjon som har jobbet mye med kunnskap og kunnskapsinnhenting de siste årene. Og gjennom flere tiår har de vært delaktig i å utvikle nye modeller for kunnskapsinnhenting. Fra tiden da havforskningen finansierte sin forskning med forskningskvoter, til det ble innført en forskningsavgift. Etter det igjen da modellen ble endret slik at de fikk reell påvirkning på hvordan disse midlene skulle brukes. Innlegget til Generalsekretær Otto Gregussen klargjorde da også på en glitrende måte at kunnskapsbasert og god forvaltning hadde ført til større kvoter og høyere verdiskaping. Kunnskap som var tilkommet underveis.
Sjømat Norge ved administrerende direktør Geir Ove Ystmark viser også at havbruk er en kunnskapsnæring i rask vekst. De hyller også en forvaltningsmodell som er kunnskapsbasert, men de vil gjerne at all kunnskapen skal ligge på bordet før modellen tas i bruk. I motsetning til Fiskarlaget ser ikke de at en forvaltningsmodell også er en modell for innhenting og påfyll av kunnskap. Og at en forvaltningsmodell kan brukes til å fendre av beskyldninger basert på ingen eller liten kunnskap. Når de ganske svakt fundert angriper den foreslåtte trafikklysmodellen skyldes det kanskje at de helst vil fylle den med sin kunnskap.
Den foreslåtte trafikklysmodellen er ikke en inkvisitorisk prosess der man presser frem de svarene man vil ha, for deretter å sette uheldige aktører i en tilfeldig gapestokk. Trafikklysmodellen er innsamlet kunnskap gjennom flere år. Områdets beskaffenhet, temperatur, strømmer, salinitet, påvirkning fra havbruk og innbyrdes påvirkning mellom aktørene. Historiske tall fra Mattilsyn og Veterinærmyndigheter. En bred kunnskapsbank som kontinuerlig fylles opp. Denne samlede kunnskapen vil så gi et grunnlag for en vurdering om hva området tåler, hva tilknyttede laksestammer kan tåle og om den enkelte havbruksaktør kan tillates å vokse. En transparent kunnskapsmodell som gir forutsigbarhet for næringa.
Den siste av aktørene jeg skal omtale i denne kronikken er Norske Lakseelver. På høringen representert ved fagsjef Erik Sterud. De kjøper gjerne vår modell for kunnskapsinnhenting. I tillegg mener de at havbruksnæringen bør pålegges merking av all smolt slik at det ikke skal være tvil om hvor en eventuell rømming har skjedd. Forurenser skal betale er et prinsipp jeg også støtter, derfor er dette et krav jeg for så vidt har stor sympati for. Norske lakseelver er til og med kommet så langt at de godtar at tilstanden i havet har noe å si for hvor mye laks som kommer tilbake til elvene. Temperaturer, tilgang på mat, dødelighet fra sjølaksefiske og andre fiskerier. Alt har betydning. Det er først når vi kommer til kunnskap om laksens mulighet for å gjøre det den så gjerne vil i elv, altså gyte, vi møter motstand. Gytebestandsmålet er selve verdiordet i debatten om laksestammenes tilstand. Gytebestandsmålet er kort fortalt hvor mange laks som må gyte for at den aktuelle laksestammen skal overleve, en selvreproduserende laksestamme. Pluss de ekstra vi trenger slik at vi får et høstbart overskudd. Dette er glitrende. Jeg mener da at på bakgrunn av denne kunnskapen må vi kunne gjøre tiltak i elv, slik at vi øker produktiviteten. På den ene siden får vi da et større høstbart overskudd. Samtidig som vi sikrer at det ikke bare går hundre smolter ut i havet, men kanskje så mange som to hundre. Nei sier Sterud. Det paradoksale er at Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har funnet ut at det er ikke plass til flere smolt i norske elver. De mener at når gytebestandsmålet er nådd kan ikke elven produsere mer. Her tillater jeg meg å være uenig. Jeg mener vi har mye ugjort i elvene. Jeg har tro på at vi kan øke antallet smolt fra norske elver mange ganger. Og jeg tror både havbruksnæringa og villaksinteressene har kunnskap om hvordan dette skal gjøres. Jeg har altså ikke blind tiltro til Norske Lakseelvers prinsipielle oppfatning om at problemer som er oppstått i elv, skal løses i elv. Problemer som er oppstått ii sjø skal løses i sjø. En helhetlig tilnærming til villaksforvaltning tilsier at vi bør gjøre kompenserende tiltak der det er mulig, uavhengig av hva som utløser behovet.
Men, og det er et stort men. Om vil lykkes med forvaltningen, slik at antallet utvandrende smolt dobler seg, er vi på et vis like langt. Om to hundre vandrer ut, og 190 ikke kommer tilbake, har vi en dødelighet på 95 prosent. Likeens om det viser seg at det bare er 8 stykker som kommer tilbake. Vi mangler da to for å fylle gapet mellom 190 og 200. De 2 vi mangler representerer et tap på 20 prosent av de laksene vi forventet skulle forsøke å få gytt i elva vår.
Godt at Vitenskapelig råd for lakseforvaltning kunne melde at det var fullt i elva.
