Når industrien blir problemet

Kommentarer
3329

Hvordan skal Norge finansiere et økende gap mellom skatteinntekter og velferdsforpliktelser?

I likhet med mange andre har jeg for vane å lese flere bøker parallelt. En av dem jeg leser for tiden er Tor Bomann-Larsens biografiske verk om kong Haakon VII og dronning Maud. Bomann-Larsen er omstendelig. Han skriver langt og detaljert om kongeparet og deres samtid. Her er det bemerkelsesverdig mye stoff om polarheltene Nansen og Amundsen. Så langt, mot slutten av tredje bind, er næringsvirksomhet, som løftet Norge fra et U-land til et I-land nettopp i denne perioden, ikke nevnt med ett ord.

Under Frank Aarebrots gjennomgang av Norges 200 årige historie, fra 1814 til 2014, spanderte nå avdøde Aarebrot god tid på grunnloven, selvbestemt abort, arbeiderbevegelsens fremmarsj, kvinnelig stemmerett og parlamentarisme. Industribygging var knapt nevnt på de oppmålte 200 minutter.

Fordeling
De to historikerne skiller seg ikke nevneverdig fra norske journalister. De har fokus på fordeling, ikke hvordan verdiene skapes. Det er ikke til å stikke under stol: Næringslivet gis en stemoderlig behandling i en overveiende venstreorientert presse. Stigmatiserende merkelapper som «velferdsprofitører» henges på aktører som vil sørge for privatfinansierte alternativ til statlige oppgaver.

Aslak Berge

I NRK er det ikke lengre rene økonomijournalister. Aftenposten har også trappet ned. En skal imidlertid ikke veldig mange år tilbake for å finne frisk økonomisatsing i både Aftenposten og VG. Nå er den generelle næringslivsdekningen overtatt av spesialiserte aviser som bare en brøkdel av befolkningen leser. Mannen i gaten er ikke lengre løpende informert om næringsvirksomhet. Fagfeltet er fremmedgjort.

Vel, bortsett fra skandalene da. Konkurser og underslag. Hydros rødslamforurensning i Brasil, Yara-korrupsjon, innstilte Norwegian-fly og Statoils skitne oljesand. Det gis fortsatt spalteplass.

Eldrebølge
Vi er blitt et folk av rentenister og boligmillionærer. Oljefondet har 10.000 milliarder på bok. Hvorfor skal vi bry oss om industrien?

Vel, den kommende eldrebølgen og dertilhørende økende pensjonsregning vil effektivt kunne spise opp verdiene i oljefondet. For dem som ikke har fått det med seg; Norges oljeproduksjon er halvert siden årtusenskiftet. Og den vil fortsette å synke. Vi kan ikke basere oss lenge på avkastningen, som handlingsregelen tillater, fra oljefondet. Vi må snart gå løs på hovedstolen. Alternativet er å bygge og satse på nye kilder til høye skatteinntekter.

Kristin Clemet påpekte under Sjømat Norges årskonferanse i forrige måned at Norge går inn i et økende gap mellom statens skatteinntekter som grunnlag for en kostbar velferdsstat. Vi er i verdenstoppen på sykefravær. Ingen snakker høyt om det åpenbare, nemlig at Norge i fremtiden ikke vil kunne tilby et like godt velferdstilbud som i dag. Norge er på full fart til å nå et underskudd på velferdsfinansiering, tilsvarende Hellas og Portugal, argumenterte hun.

Ifølge Clemet er det åpenbart at en må kutte i velferden, men det vil politikerne ikke snakke høyt om. Clemet, som leder tenketanken Civita, mener det må en fundamental holdningsendring til. Særlig i opinionsdannende riksmedia. Ola Nordmann må bry seg om hvordan verdiene skapes – for det er de som skal ta den fremtidige velferds- og pensjonsregningen.

Sinke
Vi er langt unna det idag.

I ledende medier, tradisjonelle såvel som sosiale, henges vår ubestridt viktigste industri, olje og gass, hyppig ut som klimaversting og miljøsinke. Selv heiagjengen Innovasjon Norge ber Statoil & co om å skjerpe seg.

For landets nest viktigste eksportindustri, sjømat, hvor oppdrett av laks står for to tredjedeler av inntektene, er bildet ikke særlig bedre. Hvis en ser bort i fra fagpressen er den overveldende majoritets pressedekning av oppdrettsnæringen negativ. Det er fokus på lakselus, svinn, fiskehelse og rømming – og forsvinnende lite fokus på verdiskaping, sysselsetting, skatteinntekter, teknologiutvikling og eksportsuksess. Regjeringen, som er særlig opptatt av hva avisene skriver, vegrer seg for laksevekst.

Betingelse
Gitt de underliggende utfordringene den norske velferdstaten står foran, burde rikspressen bry seg mer om verdiskapingen og mulighetene industrien skaper. De burde løfte frem industriens rolle og viktighet for det norske samfunnet. Ja, rikspressen burde stå først blant gratulantene når et nytt smoltanlegg eller fôrfabrikk åpnes, når rederne kontraherer nye brønnbåter eller når slakteriene investerer i ny filetlinje.

Industri er ikke skitt på skoene, et nødvendig onde for et velfungerende demokrati. Det er en viktig betingelse og noe vi alle bør være stolte av. Særlig eksportrettet industri. Vi blir som kjent ikke rikere av å klippe hverandre, fiske med flue eller gå toppturer i eget land. Vi kan ikke leve av subsidierte havvindmøller (ut av syne ut av sinn) eller å ta alle oppdrettsanleggene på land. Vi må utvikle industrien til vårt felles beste, og da særlig det vi er gode på, der vi har komparative fortrinn.