Det er en betydelig nasjonal motstand mot økt lakseproduksjon. Men hva skal vi leve av i fremtiden?
I en spørreundersøkelse utført av Sjømat Norge og Norges Sjømatråd fremgår det at Trøndelag er det eneste av landets fylker hvor et flertall av innbyggerne støtter en økning av produksjonen av laks. For landet som helhet svarer 43 prosent at de vil øke produksjonen.
I de nordligste fylkene, hvor vekstpotensialet er størst, er støtten lavest – med 40 kun prosent av stemmene. Også på Østlandet, hvor det slett ikke er lakseoppdrett, er støtten avmålt. Her vil 41 prosent øke produksjonen.
Les også: Dette fylket er mest positiv til å øke produksjonen av laks
Resultatene i undersøkelsen er interessante – av flere årsaker.
Nektet
Men først vil jeg dra en liten anekdote.
På sisteåret av mitt siviløkonomstudie ved NHH tok jeg spesialisering i økonomisk analyse. Her hadde jeg fag som blant annet Petroleumsøkonomi og Fishery Management. Et klart flertall av studentene i disse klassene var utenlandske. Dette var det året Bondevik-regjeringen gikk av fordi den nektet å bygge gasskraftverk. Akkurat det syntes mine utenlandske medstudenter var usedvanlig festlig. De mente at Norge var det eneste landet i Europa hvor noe slikt kunne skje – at regjeringen gikk av fordi den nektet å utnytte landets rike naturressurser. Den satte miljøet foran statsfinansene, siden Norge er ett av svært få land som har råd til det.
Spranget fra denne anekdoten til denne spørreundersøkelsen er ikke lang. Motstanden mot økt olje- og gassproduksjon står fortsatt fjellstøtt i befolkningen, og det gjør tydeligvis motstanden mot landets nest største eksportindustri også. Hvordan landet skal få inntekter til å finansiere fremtidig velferd står åpenbart ikke høyt på agendaen.
Omdømme
Det betyr også at den mye omtalte omdømmekampen, oppdrettsnæringens hovedsatsningområde de siste årene, for alle praktiske formål er tapt. Her ligger det en formidabel oppgave som må tas tak i.
Noe annet en kan utlede fra dette er naturligvis også at regjeringens ambisjon om fem millioner tonn laks i 2050 fremstår som enda fjernere. Denne visjonen hviler på forutsetningen om at luseproblemet løses. Men lus er ikke den eneste miljøutfordringen fra fiskeoppdrett. Så, gitt at luseproblemet fjernes, vil regjeringen fortsatt møte betydelig vekstmotstand.
Det kan tyde på at tiden med svært høye laksepriser vil vedvare.
Globalt
Luseproblemet er imidlertid ikke et nasjonalt anliggende. Det er en flaskehals også for viktige produsentland som Chile, Canada, Storbritannia og Færøyene. Hvis luseproblemet løses, så vil denne løsningen spre seg fort internasjonalt. Dersom det fortsatt er motstand mot volumvekst i Norge, vil dette i sin tur trolig legge forholdene til rette for at andre og mer liberale og næringsvennlige land, som for eksempel Chile, vil forsyne seg av den tyngste fremtidsveksten.
All industri setter fotavtrykk. Sagbruk, smelteverk, gruver, oljerigger og fiskeoppdrett. Svaret fra folket er gjennomgående at vi ikke vil ha mer industri. Miljøet er viktigere for oss. Frisk luft, urørte fjellvidder og rent hav. Vi trenger ikke økt sysselsetting og skatteinntekter, teknologiutvikling og valutainntekter.
Demokrati
Men, og det er like sikkert, de samme menneskene vil ha en rik stat med gode veier og skoler, et solid forsvar, barnehagedekning og velutstyrte aldershjem. De vil ha statsfinansierte miljø- og lobbyorganisasjoner, snevre teaterstykker, sykepenger, uføretrygd, kortere arbeidsdager og rundhåndede pensjoner.
Regnestykket vil, når oljeinntektene avtar, etterhvert ikke gå opp.
Det får meg til å tenke på en annen anekdote. Et sitat fra Sir Winston Churchill:
«The best argument against democracy is a five-minute conversation with the average voter.»
