Atle Frøysland, leder for Stiftinga Norsk Villaksforvaltning, mener dagens villaksforvaltning er et klart brudd på føre var-prinsippet.
– Havforskningsinstituttet gikk ut i vinter og sa at ut i fra deres undersøkelser døde 80 prosent av den utvandrede villakssmolten fra Sognefjorden og Hardangerfjorden. Så kom det en NINA-rapport i januar 2018, og den viser at gytebestanden av laks i oppdrettsintensive områder blir negativt påvirket med 12-29 prosent. Status for villaksen idag er at forvaltningen skjer lang borte fra elvekanten. Det er fokus på problem, ikke målrettede og gode tiltak i elven. Oppgaven til Klima- og Miljøverndepartementet og Miljødirektoratet er å bevare – ikke øke bestanden av villaks, sier Frøysland til iLaks.
– Gytebestandsmålet tar utgangspunktet at en skal sikre bestanden over bevaringsgrensen – det vi kaller passiv forvaltning. Grunneierne og sportsfiskerne har gitt opp. De føler seg overkjørte. Engasjementet og kompetanse på elvekanten er mer eller mindre borte. De personene som tidigere forvaltet elvene er stort sett på kirkegården idag.
Frøysland bemerker at lakselusen har styrt forvaltningen av villaksen i lang tid nå.
Kvoter
– Kjernen i alt sammen er føre var-prinsippet. Sånn som villaksen blir forvaltet idag med kvotesystem er det et klart brudd på føre var-prinsippet. Kvotene for 2018 er satt på historiske tall, på 2017-tall. Det er personlige døgn- og sesongkvoter, men det er grunneierne som bestemmer hvor mange personer som kan fiske hver dag, uke og i løpet av sesongen. En har ikke kontroll på hvor mange som fisker i elven, og da har man heller ikke kontroll på uttaket gjennom sesongen, sier den erfarne elveforvalteren.
– Så har en midtsesongevaluering. Medio juli er det en evaluering av sesongen så langt. Om det da viser seg at det har vært mindre laks i elven enn det kvotane er basert på, må en sette inn avbøtende tiltak. Redusere lengden på fiskesesongen, redusere kvotene og så videre. Det er det vi kaller forvaltning i etterkant. Den store gode villaksen, der det er cirka 60 prosent hunnlaks, kommer i mai, juni og begynnelsen av juli. Når en setter inn tiltak ligger den viktigste gytelaksen i fryseren.
Frøysland mener det at de skal bevare og ikke øke er et klart brudd på lakseforvaltningen.
– Du kan ikke forvalte en bestand ut ifra å bevare, og samtidig tro at det skal være størst mulig nytte for samfunnet.
Maksimal forvaltning
Han er klar på hva han mener er den beste løsningen.
– En bør ha en maksimal forvaltning, ikke en passiv forvaltning som vi har idag. Den kvotemodellen vi har i Beiarelva fungerer slik: Når elven åpnes 15. juni har hver sportfisker en sesongkvote der de kan avlive fire villaks på inntil 65 centimenter – cirka 2,5 kilo. Når en kommer til medio juli, og det viser seg at det er et overskudd av laks over 65 centimeter, så blir det tildelt en sesongkvote på større laks for hele elven. I 2017 ble det en kvote på 100 laks inntil 90 centimeter.
Forvaltningen i nordlandselven har alle gitt gode resultater.
– Effekten er at de har økt gytebestanden av hunnlaks med 300 prosent på tre år. En annen effekt er det når det blir mer antall villaks i elven, går selvsagt andelen rømt oppdrettslaks ned. Mer antall villaks i elven, av rett kjønn og størrelsegruppe, er det beste middelet mot genetisk påvirkning fra oppdrettslaks. Det en oppnår med modellen til Beiarelva er årlig balanse mellom det en får inn av villaks til elven og det en tar ut av elven gjennom sportsfiske.
– Den modellen er hundre prosent i samsvar med statsbudsjettet 2018 der det står at alle sektorer skal jobbe etter det internationale anerkjente førevar-prinsippet i lakseforvaltninga, fortsetter Frøysland.
Lus og rømming
Samtidig er han klar på at det er negative effekter fra oppdrettsnæringen.
– Lus og rømming fra oppdrett er negativ for villaksen. Det er hevet over enhver tvil. Men hvor mye negativ påvirkning er det? NINA-rapporten som kom i 2018 summerer opp 12-29 prosent. Da er konklusjoenn utrolig enkel. Hvis en vil ha mer villaks i elven må det være en mye bedre strategi å sette fokus på tiltak i elven for å kompensere for negativ påvirkning fra lakselus i fjorden. Det vil være helt riktig at oppdrettselskapene blir med å finansiere tapene – slik de gjør i Beiarelva og andre elver som vi er inne i.
– Hvis en vil ha mer villaks, ørret og sjørøye, noe som er viktig for verdiskapingen for grunneierne og opplevelsen for sportsfiskerne, må en sette inn tiltak der en kan påvirke. Og det er i elven. Å videreføre den strategien fra enkelte miljø, kun fokus på lus og rømming uten å sette inn mer tiltak, er helt forkastelig. Alle bør jobbe mot et felles mål: mer villaks i elven, mener han.
Frøysland mener tiden er overmoden for samarbeid.
– Det er ingen som er så nære samarbeidspartnere som oppdrettselskaper og villaksnæringen. Og målet bør være at samarbeidet mellom disse to næringene skal jobbe for rein norsk natur og Norge som miljønasjon. Begge disse har en stor fordel av samarbeid og koordinert innsats, så nå håper jeg tiden kan være over for ensidig hets mot oppdrettsnæringen. De som vil ha mer fisk i elven får begynne å samarbeide med oppdrettsnæringen og få oppdrettsnæringa til å bidra økonomisk til tiltak i elven for å kompensere for den negative påvirkningen som næringa har på villaksen.
– Jeg vil si at begge næringene har jobbet talentløst. De burde ha funnet et samarbeid for lengst, avslutter han.
