Regjeringen og staten bør snarest sette seg ned og se på eierskapet til Norskekysten. Vi kjempet for en 200 mils økonomisk sone, det har vært gull for Norge. Men nå selger vi ut arvesølvet, nå selges kystsonen ut av landet bit for bit, i kanskje den næringen med størst vekstpotensial for nasjonen.
Historien om hvordan forvirrede norske politikerne på Stortinget opprettet Cermaq med basis i Statkorn med påfølgende emisjon av skattebetalernes penger sier sitt. Staten er ikke en langsiktig eier (og skal kanskje ikke være det heller), men en rendyrket kapitalforvalter som selger når «klippet» er stort nok.
Det regjeringen og øvrige norske politikere burde tenke på er hvordan man bygger opp om norsk eierskap, både igjennom skattepolitikk (som formueskatt) og igjennom øvrige rammevilkår.
Arealavgifter og konsesjonsvederlaget som regjeringen lefler med er et tydelig signal på statlig grådighet hvor staten skal ta profitt «up front» – og næringsaktørene skal ta risikoen.
Hvor er det blitt av målsetningen om å bygge landet, hvilke signal sender egentlig regjeringen og staten til eiere av norske oppdrettsvirksomheter?
For mange av dem som er i næringen nærmer en seg situasjonen der «nok er nok».
Når staten går foran og selger seg ut av en av landets viktigste fremtidsnæringer, bør politikerne stille seg spørsmål om hvorfor norske småbedrifter ikke også burde selge seg ut. Hvorfor skal vi kjempe for bedrifter, kystsamfunn og norsk eierskap, når staten ikke selv har interesse av det?
Vi som er igjen burde sannsynligvis snarest realisere verdiene å komme oss utenlands som resten av blårussen.
Mitsubishi blir en god eier av Cermaq, men det er ikke det som er kjernen. Kjernen er å heine om nasjonens komparative fortrinn, å syte for konkurransedyktige og gode rammevilkår for norske næringsdrivende.
