Sagaøyen er The last frontier. I en verden der stort sett samtlige lakseproduserende land har møtt veggen, og strever med å få vokse videre, ser Island oppover og fremover. Til en fremtid som en betydelig lakseprodusent.
– Nå ser det ut som vi vil produsere 20.000 tonn i løpet av tre år, og forhåpentligvis kan vi rekke 50.000 tonn i cirka 2025. Det meste kommer fra bedrifter med norske eierinteresser.
Det sier Höskuldur Steinarsson til iLaks.
Han leder den islandske oppdretterforeningen, Landssamband Fiskeldisstövda, og er en av stifterne bak Fjardalax, som nå er gått inn i landets største oppdrettsfirma, Arnarlax.
Kollaps
– Vi har prøvd oss før, sist tidlig på 2000-tallet, forteller Steinarsson. – De største fiskeribedriftene var involvert, og 7.000 tonn ble slaktet i 2006. Grunnen til at det stoppet opp var en sykdom, BKD, og så hadde de problemer med maneter også. Men det største problemet var valutakursen, den islandske kronen var høy før kollapsen her. De slet økonomisk, og de valgte å stoppe. I etterkant hadde det vært bra om de forsatte.
Men produksjonspausen ble kortvarig.
– Så startet det opp igjen i 2009 og 2010 på Vestfjordene, som har varme sommertemperaturer i havet, 12-13 grader, men de har veldig lave temperaturer på vintrene, nede i en grad.
Med det betyr det at de er like kaldt som i Øst-Finnmark på vinteren, mens somrene er vesentlig varmere.
– Det er større svingninger. Men det er Vestfjordene, og Golfstrømmen. På østsiden ligner det mer på temperaturstrukturen på Færøyene, mellom tre og åtte grader. Mer stabilt, utdyper han.
Nordmennene
– To-tre bedrifter prøver seg, har ikke nok penger, blir kjøpt opp, og da kommer nordmennene inn. Nå er vi ved et veikryss, det er spennende. Vi har utenlandske investorer, primært fra Norge, i alle bedriftene som er kommet i gang, og da får vi mer profesjonalitet inn i bransjen. Både med kunnskap og utstyr.
Per idag er det fem oppdrettselskaper som er kommet i gang. Tre av dem er lokalisert i vest, to i øst. Arnarlax, inkludert nylig innfusjonerte Fjardalax, er det desidert største. Sammen med Artic Seafarm og Háafell holder de til Vestfjordene.
Fiskeldi Austfjarða og Laxar er basert i Østfjordene. Førstnevnte er deleid av norske MNH Holding, – De er allerede i gang med laks og ørret, med godt utstyr og flåter.
De matfiskkonsesjoner som allerede er utgitt kan gi 45.000 tonn i slaktevolum. Spørsmålet alle stiller seg er: Hvor stor kan Island bli?
– Vi er en øy, et begrenset område. Større områder rundt Island er stengt av på grunn av villfisken. Områdene vi har lov å bruke nå er Vestfjordene, Østfjordene og så er det en fjord på Nordlandet. Det er det som begrenser mulighetene. Vi tror med den kunnskap vi har om fjordene, bærekraft og så videre: Mellom 60.000 og 90.000 tonn. Det er max kapasitet på dagens konsesjoner.
Det er volummessig på størrelse med Færøyene, et vesentlig mindre land.
Sykdoms- og lusefritt
– Ja, presis. Men fordelene vi har er billig strøm, ingen sykdommer, ikke problemer med lusen, ennå. Vi kan forberede oss på det problemet når det kommer, sier han, og legger til at det er en fordel med lav temperatur i en fremtidig lusekamp.
– Ulempene er havtemperaturene, kalde vintre og høye transportkostnader.
I likhet med andre lakseproduserende land møter islandske oppdrettere også motstand fra villaksinteresser.
– Det er det samme som dere har fått tåle i Norge. Bransjen blir stadig angrepet av politisk sterke mennesker som har interesser i å selge villaksfiske. Det er pengeinteresser i miljøvernjakker. Island er et lite land. Det er korte kanaler, sterke mennesker som kan ringe direkte til ministeren. Det offentlige har stengt områder for å verne elvene.
Kraftig regulert
– Vi har implementert den norske utstyrsstandard allerede, før vi går opp i produksjon, ikke etter eventuelle ulykker. Vi er kraftig regulert, og slik skal det være, understreker Steinarsson.
Landets lakseeksportører har allerede merket høy markedsinteresse for islandsk oppdrettslaks.
– De islandske produsentene har prøvd å ha et image som grønne, ingen antibiotika, vi har nok med klart vann på Island og hydrostrøm. De fleste har investert i store merder, der de kan ha lav intensitet, og holder seg til nisjemarkeder, blant annet i USA. De konkurrerer ikke med Norge, men må finne andre markeder. En har høye kostnader på produksjon, og må produsere stor smolt for å forkorte produksjonstiden i havet. Det har alltid vært forretningsmodellen for de islandske bedriftene, forteller Steinarsson videre.
De har kapret store prispremier på laksen sin. Mange internasjonale foredlere, dagligvare- og restaurantkjeder ønsker å tilby både norsk, skotsk, canadisk – og islandsk – laks. Men tilbudet av det sistnevnte er, enn så lenge, ganske begrenset.
– Det er klart. Knapphet selger.
