De fleste oppdrettslakser foretrekker å oppholde seg på samme dyp. Dermed svømmer de ofte tett sammen. Forskere har undersøkt fisk som svømte med en tetthet på henholdsvis 8 og 70 kilo fisk per 1000 liter vann. Begge deler er innenfor stimtettheten som normalt observeres i merdene, innhegningene der oppdrettslaksen lever, melder Havforskningsinstituttet.
– Laks som svømmer ved høyere tetthet, altså flere kilo fisk per liter vann, fikk færre lus på seg enn de som svømte ved lavere tettheter, sier forsker Frode Oppedal ved Havforskningsinstituttet.
Innenfor fiskeoppdrett er høy tetthet normalt forbundet med dårlig fiskevelferd og mer sykdom.
– Men for oppdrettslaks kan det se ut til å være litt annerledes når det gjelder lakselus, forteller stipendiat Francisca Samsing fra universitetet i Melbourne i Australia.
Fortynningseffekt
Lakselus er en parasitt som fester seg på laksen og spiser på slim og hud. Parasitten i seg selv er irriterende, behandling mot den er ofte stressende og med økende antall lus reduseres laksens velferd.
– Normalt øker antall parasitter per fisk når de svømmer tettere på hverandre, men det avhenger av om parasitten aktivt eller passivt finner verten.
– I den perioden lakselus er smittsom for laksefisk, driver den fritt rundt i overflatevannet. Den har liten egenbevegelse og driver dit strømmen fører den frem til den «aktiveres» av at det er laks i nærheten, sier Oppedal.
For parasitter som søker aktivt etter verter, viser en rekke studier på landlevende dyr at antall parasitter på vertsdyret synker dersom vertene står tett sammen. Denne prosessen kalles fortynningseffekt. Nå har forskerne bekreftet at dette også kan gjelde for fisk i sjøen.
– Om lusen kommer inn i en merd, vil hver enkelt fisk ha mindre sjanse for at lusen fester seg på akkurat den dersom de går i stim med høy tetthet, forklarer Samsing.
Hva har reinsdyr og laks til felles?
I naturen beskytter enkeltindivider seg mot angrep fra rovdyr ved å samle seg i grupper. Jo større gruppen er, jo mindre er sjansen for at hvert enkelt individ skal bli funnet av rovdyr. Den samme sammenhengen er også funnet i forbindelse med enkelte parasitter.
Det vil si at større grupper med potensielle verter reduserer risikoen et individ har for å bli angrepet av parasitten.
– Reinsdyr i store flokker får færre insektbitt enn de som lever i små flokker. Vi fant en lignende sammenheng mellom oppdrettslaks og angrep av lakselus, der det ser ut som om tette laksestimer beskytter enkeltindividene, sier Oppedal.
Kunstig lys
Laks i merder i sjøen samler seg på dypet hvor svømmeforholdene er best med tanke på blant annet temperatur og lys. Men også sultnivå og hvordan og når fisken fôres, påvirker hvor den samler seg.
Selv om det er sammenheng mellom det totale antallet individer i merden og hvor tett de svømmer, overstyres dette av hvor laksen ønsker å oppholde seg. Den faktiske svømmetettheten er vanligvis 1,5 til 5 ganger høyere enn det volumet i merden tilsier.
Når laksen har prøvd å unngå høye temperaturer, har det blitt observert at svømmetettheten har vært 20 ganger høyere enn det volumet tilsier.
– Sammen med en økt forståelse av interaksjonen mellom laks, lakselus og miljøet rundt merdene kan resultatene våre benyttes til å finne nye strategier for å øke velferden til oppdrettslaks, sier Tim Dempster, Samsings veileder ved Universitetet i Melbourne.
Siden dybden laksen velger å svømme på, er avhengig av lys, kan oppdrettere bruke kunstig lys til å styre hvor laksen skal svømme i merden.
– Vi vet at luselarvene hovedsakelig finnes nær overflaten i perioden når de kan infisere laks siden de går mot lyset på dagtid. Dersom oppdretter benytter dypt lys vil laksen både unngå luselarver direkte ved at den unngår overflaten, og ved å svømme tettere reduseres risikoen for at den enkelte laks skal få parasitten på seg, sier Dempster.
