FOLL er en grunneierorganisasjon som i mer enn fem år nå har kjempet for å få laks og sjøaure tilbake til vassdraget sitt. Den endelige realiseringen av Hardangerfjordgenbank på Ims, ved utløpet av vårt vassdrag i 2018, var den endelige spikeren i den kista. I en rekke kronikker har FOLL advart mot dette prosjektet – tilsynelatende uten gehør. Denne blir nok den siste, og dermed det endelige punktum for vårt engasjement.
I utgangspunktet var også vi positive til en redningsaksjon for villaksen i elvene rundt Hardangerfjorden. Men, etter å ha satt oss inn i problemstillingen og den valgte løsningen, fant vi det etter hvert altså nødvendig å dele vår bekymring med offentligheten. Vi ser nå en realisering av en fryktelig dyr «genbankløsning» – uten et troverdig innhold.
Ja, det finnes troverdige undersøkelser som tyder på at flere villaksbestander «sliter» i Hardanger, men vi har ennå ikke funnet oppdatert informasjon som bekrefter at 22 anadrome bestander i Hardanger elvene er antallsmessig utrydningstruede – og dermed kvalifiserte for innlegg i en genbank. Vi har ennå ikke funnet «uavhengig» og kvalitetssikret informasjon som bekrefter at unike villaksbestander er så genetisk forurenset av oppdrettslaks at de er, eller i ferd med å permanent utryddes. Vi har heller ikke funnet noe dokumentasjon som bekrefter at det faktisk finnes mange unike sjøørretbestander i Hardanger. Den eneste informasjonen vi finner er fra HI som gjennom sine studier nærmest fastslår (i 2010) at disse ikke finnes! Dermed skjønner vi heller ikke hvorfor det skal hentes inn sjøørretmateriale fra hele ti elver – for å settes inn i levende genbank?
I de opprinnelige anbudskriteriene var det videre nøye spesifisert at (truet) villfisk materiale skulle hentes inn, DNA-identifiseres (på familienivå), og oppbevares i genbank. De skulle så settes ut når miljøsituasjonen tillot dette. Det er fremdeles alminnelig akseptert at denne prosessen vil ta 10-15 år. Men, heller ikke dette forholder seg nå som beskrevet i 2013!
Det som offentligheten til nå er forledet til å tro; en angivelig treårig heroisk og stor lokal dugnad for å samle inn unike laksegener – er i praksis ikke stort annet enn helt ordinær kultiveringspraksis slik den har vært drevet i snart 200 år i elvene rundt Hardangerfjorden.
Praksisen i Genbank Hardanger har blitt omtrent som alle andre steder i Norge hvor det ennå tillates å fiske stamfisk for å styrke svake villaksbestander. Suldalslågen og Årdalselva er eksempelvis to slike elver. Det «nye» i denne århundre lange praksisen er at fiskene nå DNA-testes for å sjekke antatt oppdrettspåvirkning. I alle disse elvene er kriteriet for å ende opp som ren og unik villaksen fastsatt «grense», som er minst 70 prosent rene villaks gener. Hvordan de verdensledende villaks forskerne på NINA kan slå fast at de resterende 30 prosent betyr et sikkert oppdrettsopphav i dennes forhistorie – er ukjent. En skulle tro at en verdifull og unik Eiolaks var 100 prosent vill – og da forkastet om en fant det minste spor av oppdrettsgener?!
Det andre paradoksale fenomenet Genbanken har felles med praksisen i Årdal og Suldal er at også de bruker innsamlet DNA-godkjent laks direkte i kultiveringen tilbake i den aktuelle elva. Det simpelthen antas at samtlige laks (merkelig nok også sjøaure!) som er fisket i den enkelte elv i Hardanger, faktisk hører hjemme i samme elva. Det er flere momenter som skurrer her. La oss nevne et eksempel. NINA har selvdokumentert at feilvandringsprosenter i en bestand kan være på 25 prosent.(Utredning 45).
Ovenstående fakta er kanskje spesielt interessant sett i lys av støyen som oppsto når det ble kjent at «unikt innsamlet genbankmateriale skulle destrueres». Genbanken har faglig sett satt seg selv i en umulig situasjon! Det lar seg nå ikke gjøre å fastslå at dette er et unikt materiale! Om det i det hele tatt er mulig, ville dette i beste fall kunne kalles unikt når det i henhold til opprinnelig plan skulle vært ferdig genetisk renset(?). Dette skulle – igjen i henhold til plan – først være mulig tidligst åtte år etter en oppbevaring i genbank.
Så selv om en evner å se bort fra alle usikkerhetene som ble skissert i avsnitt tre må vel følgende spørsmål kunne karakteriseres som utfordrerne – ikke minst for alle andre enn miljøbyråkratene? Hvordan kan det forklares at offentlige midler skal brukes på en genbank for å «redde» en angivelig 10.000 år genetisk unik Eiolaks når den nå like gjerne kan være en feilvandret Etnelaks? Som i tillegg også kanskje bare er en 70 prosent vill fisk?
Selv om miljøbyråkratene forsøker å hevde det motsatte – kan de ikke dokumentere at levende genbank har vært brukt på denne måten før. Er det kanskje derfor formålet er formulert så utydelig? Vi finner nemlig ikke formålet. Kunnskapsgrunnlaget i prosjektet virker mangelfullt, og det finnes heller ingen lignende empiri som støtter opp om en mulig fremtidig suksess. Redningsaksjonen for Vossolaksen er kanskje den nærmeste referansen, og der tyder mye nå på at «genbanktilnærmingen» som medisin- ender opp som en fiasko!
I Hardanger virker det som en har brukt en forutinntatt årsakssammenheng (lus og oppdrett) for alle bestander, og alle vassdrag. At de har påvirket er utvilsomt, men selv VRL slår fast at det er langt flere forhold som påvirker. Standard vitenskapelig fremgangsmåte ville vært å teste «alle» årsakssammenhenger og mulige løsninger i ei størrelsesmessig håndterbar elv. Det etableres en bred forståelse for en «nå situasjon». Så defineres ønsket «fremtidig situasjon», og til slutt beskrives et prosjekt. Som innenfor «realistiske» økonomiske rammer (ift. til måloppnåelse) er egnet til å oppfyllemålet.
Miljøbyråkratene forsøkte åpenbart å tåkelegge alle usikkerhetene i prosjektet, men Regjeringen Solberg besluttet allikevel i sin tid at genbanken ikke skulle bygges. En kostnadsøkning fra ca. 40 millioner kroner til 67 millioner kroner var oppgitt som grunn. Det som regjeringen Solberg også visste var at i tillegg til denne summen kom driftsutgiftene. Selv om FOLL ikke har greid å slå fast at Stortinget vet om, eller har sanksjonert disse utgiftene, vet Regjeringen Solberg at årlige kostnader vil være ca. 20 millioner kroner(ex. prisstigning). Regjeringen Solberg vet også at genbanken skal driftes i minst 10-15 år. Regjeringen Solberg vet at de opprinnelige estimerte 67 millionene (bygningsmasse) nå trolig nærmer seg 100 millioner kroner. Regjeringen Solberg kan naturligvis bruke kalkulator. Den viser at dette faglig svake eksperimentet koster oss skattebetalere, og samfunnet minst 400 millioner – kanskje mer enn en halv milliard kroner! Regjeringen Solberg vet at miljøbyråkratene, på tross av denne enorme bruken av offentlige midler, heller ikke kan dokumentere at dette havner i nærheten av en faglig suksess. (Hva det nå enn skal være?). Til slutt – Regjeringen Solberg vet at ordinær kultivering til kanskje «et titalls millioner kroner» i samme periode kan fremstå -sett i lys av alternativets enorme kostnader – som et «akseptabelt alternativ» i Hardanger.
Med alle disse åpenbare svakhetene er det helt meningsløst å beslutte at en genbank løser villfisk utfordringene i Hardanger. Hvorfor vedtok allikevel Regjeringen Solberg å bygge genbank?
Det er kjent at Statsminister Erna Solberg «gjør det som må til» for å holde på taburetten. Hun skulle jo få KrF inn i regjering ved å sette den nå lenge fredede men fremdeles følsomme abortloven i spill. I 2017 skulle hun også få Venstre inn i samme regjering. Om Genbank i Hardanger ble fremsatt som et krav, eller om det kom som et tilbud er ikke kjent. Det er allikevel sagt at Genbanken «lå» på forhandlingsbordet. Regjeringen Solberg forkastet all faglig fornuft og besluttet at Venstre skulle få æren av å dra i land en realisering av genbanken i Hardanger, noe de også gjorde ved å offentliggjøre realisering i februar 2018.
Gode prestasjoner, men også «kostbare» feilskjær fra Regjeringen Solberg vil som alle andre regjeringer – først endelig defineres i lys av ettertidens fasit. FOLL vet svært lite om den fremtidige skjebnen til abortloven, men vi vet tilstrekkelig om genbanken til avslutningsvis å fastslå vår konklusjon. Dersom ingen umiddelbart tar tak i dette narrespillet, og miljøbyråkratene gjennom Genbanken i Hardanger får fortsette nedover samme blindvei som nå – vil resultatene etter hvert fremstå som et av de «kostbare» feilskjærene i Solberg regjeringens ettermæle. FOLL stiller derfor spørsmålet – var summen du og jeg nå skal betale for genbanken (+/- 400 millioner kroner) i realiteten et bidrag for å få Venstre inn i regjering?
