Noen minutter over klokken 21 takker vi for oss. Det er trangt om plassen under PR-arrangementet til Norges Sjømatråd. Utenfor kunstgalleriet er kveldsluften kald og forbausende frisk. Fra toppen av Eiffeltårnet sveiper en lyskaster. Det er bekmørkt nå.
Vi spaserer nedover Rue de Rivoli, langs Louvre. Vi stopper ved et brasserie for en matbit. Her blir vi en snau time, før vi begir oss på hjemveien. Klokken er cirka 2200.
Sirener uler. En rekke sivile politibiler med blinkende blålys kjører i høy hastighet forbi oss.
– Her har det skjedd noe alvorlig, sier jeg til Trine.
Under angrep
En halvtime tidligere. En selvmordsbombe går av ved Stade de France. Fem minutter etter begynner ildgivningen ved Petit Cambodge. Så følger Place de la Republique, Rue de Charonne, La Carillion, La Belle Équipe og Bataclan.
Paris er under angrep.
Bortsett fra en omfattende utrykning, fanger vi ikke opp noe uvanlig på vår ferd. Etter å ha gått et kvarters tid er vi kommet til hotellet i Rue Gallion, like sørøst for operaen.
Så sjekker vi de siste nyhetene på telefonen.
En bombe har gått av ved landslagsarenaen Stade de France. Det er pågående skyting og granatangrep ved en rekke andre steder i sentrumskjernen. Kartplottet til fransk tv viser at det er terroraksjoner like øst og nord for oss. Fra de foreløpige kartskissene, ser det ut til at de som er øst for oss bare er noen hundre meter unna. Så kommer ubekreftede meldinger om skyting ved Louvre.
Det er 750 meter sør for der vi oppholder oss.
Vi sitter i kjernen. Vi er omringet. Pulsen stiger bratt.
Sirener
Men fra hotellvinduet hører vi verken skyting eller bombedrønn. Kun den ustanselige lyden av sirener. Snart tikker bekymringsmeldingene inn fra Norge. Vi legger da ut meldinger på sosiale medier, og forteller at vi er i sikkerhet på hotellet.
Nå følger telefoner fra Bergens Tidende og TV2, hvor jeg blir intervjuet.
Det er en uavklart situasjon. Men ingen av oss er direkte redde. Vi føler ikke frykt, men tankene går hjem til vår åtte år gamle datter. Akkurat det stopper oss fra å gå ut og filme eller rapportere fra gatene.
Følelsen av å være omringet av seks-syv pågående terroraksjoner er skremmende, nærmest klaustrofobisk, men vi tar den likevel ikke fullt innover oss.
Vi følger dramaet på fransk tv og sosiale medier – og går hvileløst bort til de to vinduene og den lille franske balkongen. Trekker for gardinene og slår av lyset. Situasjonen er alvorlig. Å sove er ikke noe tema.
Selvmordsbomber
Bataclan stormes klokken 0020. Tre selvmordsbomber går av. Vi følger de raskt stigende dødstallene. Lyden av sirener ljomer. Ustanselig. Hele natten.
Politiet synes etterhvert å ha kontroll på åstedene.
Klokken er snart tre. Prøver å sove.
Dagen derpå. Mobilen er full av meldinger. 132 mennesker er drept. Over 300 er skadet. Et blodbad.
Etter frokost bestemmer vi oss for å gå ut. Til slaktehuset Bataclan.
Det er lite mennesker i gatene. Folk er av myndighetene bedt om å holde seg inne. Et tog med 12 kommandobiler fra politiet, alle med fulle blålys, passerer et veikryss foran oss.
Stormens øye
Vi legger merke til at det er flere mennesker ute og går jo nærmere vi kommer konsertarenaen Bataclan, kjernen for de bestialske terrorangrepene. 200 meter unna hovedinngangen til Bataclan stoppes vi, i likhet med 30-40 tv-stasjoner, av flere politisperringer. Kommer ikke nærmere nå.
Søndag formiddag. Skarp sol. Nær skyfri himmel. Eiffeltårnet til venstre. Paris soler seg. Viser seg fra sin vakreste side.
Taxien ruller opp brosteinen på Champs-Élysées. Gult høstløv henger fortsatt på trærne på fortauene. Under Triumfbuen er et hav av blomster for å minnes de falne. På veien mot Charles de Gaulle-flyplassen passerer vi Stade de France. Her var 80.000 mennesker fredag for å se storkampen Frankrike-Tyskland.
Idag er det stille.
