Det går rykter om at noen ønsker å tjene seg søkkrike på kobberutvinning, samtidig som Repparfjorden skal fylles med stein, støv og kjemikalier. Det verste som tenkes kan for alt som puster med gjeller. Og det gjør nå engang de fleste av oss som lever i vann. Det var forresten én som manglet på møtet – den lille usynlige glasskutlingen Tine, miljøsjefen som ikke hadde orket reisen helt fra Sørlandet.
Nussir-effekten på naturen blir jammen ikke så nusselig som navnet skulle tilsi, dersom planene gjennomføres. Reidar og Ragna, to vinterstøinger fra Repparfjordelva, hadde forlatt elva for å delta på møtet. De fortalte hvordan laksebestanden hadde fått seg en knekk forrige gang det var gruvedrift i området, og hvordan de nå hadde bygget seg sakte men sikkert opp igjen.
Høy sjø og tungt å svømme i dag. Vurderte en stund om jeg skulle knekke sør-østover og dra gjennom Magerøysundet, men lot det bli med tanken. Man er ikke på disse trakter uten å ta veien om Nordkapp har jeg skjønt. Det er ikke langt igjen. Gjesværnæringen på Magerøya ligger rett forut. Kanskje rekker jeg lunsj på Nordkapp i morgen. Vi snakkes.
Fortellingen om villaksen Aris ferd fra Oslo til Kirkenes skrives av Erik Sterud i Norske Lakseelver.
