– Den nye såkalte RAS-teknologien (recirculating aquaculture systems – red. anm.) har redusert vannbehovet og man har også redusert utslippsbehovet. Teknologien vurderes å være rimelig velfungerende. Den blir også i økende grad tatt i bruk i norsk settefiskproduksjon, sier Otto Andreassen i Nofima.
Han er blant fagpersonene som sitter i utvalget som skal utrede landbasert matfiskoppdrett for laksefisk.
Synsing
Andreassen peker på at det er stor interesse for dette temaet, ikke minst i utlandet. Forskningsinstitusjonen Nofima har gjort et omfattende forskningsarbeid på landbasert oppdrett.
– På dette fagfeltet er det åpenbart behov for FoU-arbeid, sier Nofima-forskeren, og legger til: – Når det gjelder erfaringer med landbasert oppdrett, er det begrenset. Generelt er det mer synsing enn erfaring.
– Men når det gjelder rømming er problemet redusert og tilnærmet fjernet. Det samme gjelder lus. Når det gjelder oppsamling av partikkelutslipp, vet man at man har hatt problemer med utslippstillatelse. Man har også utfordringer knyttet til hvordan man skal håndtere slammet, sier Andreassen og viser til bruk som jordbruksgjødsel og biogass.
– Man vet også at anleggene har hatt problemer med sykdom og furunkulose, legger han til.
Ulike tilbakemeldinger
– Enhver næringsaktivitet har interaksjon med miljøet. Slik vil det også være med landbasert oppdrett. Samtidig vet man at det gir økt energi- og materialinnsats. På et vis forskyver man miljøeffektene fra lokalmiljøet, påpeker Andreassen.
– Når det gjelder drifts- og teknologierfaringer, er det ikke noe omfattende erfaringsbakteppe, sier han og viser til vanntransport, men også det faktum at slike anlegg kan fungere med høy tetthet.
– Det har vært ulike tilbakemeldinger med tanke på kvalitet. I noen tilfeller har det vært meldt om god kvalitet, mens andre har meldt om dårlig smak. Det har også vært problemer med kjønnsmodning, men dette er nok noe som kan justeres med lysstyring.
Avslutningsvis kommer han til det avgjørende elementet: Er dette bedriftsøkonomisk bærekraftig?
Høyere kostnader
– Når det gjelder det økonomiske, har man konkludert med langt høyere produksjonskostnader enn sjøbasert, sier Andreassen og viser til en produksjonskostnad på 31 kroner, uten å utdype om dette er sløyd eller rund fisk, ved not eller pakket.
Men forskjellene mellom de beste landanleggene og sjøanlegg er ikke veldig store.
– Det er altfor tidlig å konkludere om dette vil få et vesentlig produksjonsomfang, oppsummerer han.
