Produksjonsområdeforskriften innebærer den mest dramatiske endringen av regelverket for havbruksnæringen på lang tid. Frem til nå har vi aldri opplevd inndragning av konsesjoner (verken helt eller delvis). I løpet av kort tid vil sannsynligvis samtlige akvakulturtillatelser i ett eller flere produksjonsområder bli nedjustert an block. Problemet er bare at ingen vet hvem det vil ramme. Samtidig må vi stille oss spørsmålet; har vi rettssikkerhet for at de vurderinger som legges til grunn er riktige?
Den usikkerhet som nå råder er et alvorlig paradoks sett fra et rettslig ståsted. En ting er at myndighetene holder tilbake den informasjon man har mottatt fra sitt eget ekspertutvalg, og dermed unndrar næringsaktørene den kontradiksjon man normalt forventer ved en slik potensielt dramatisk beslutning som et nedtrekk innebærer. Like oppsiktsvekkende er den totale usikkerhet som råder omkring hvilke produksjonsområder som vil utsettes for et slikt kollektivt nedtrekk.
Legalitetsprinsippet krever klar hjemmel i lov for inngripende forvaltningsvedtak. Nærings og Fiskeridepartementet har måttet gjennomføre en pinlig strafferunde når man innså at akvakulturloven § 9 ikke gav den nødvendige klarhet i hjemmelsgrunnlaget, og det er fremdeles usikkerhet knyttet til om loven egentlig gir nødvendig dekning. På tilsvarende måte kreves det klarhet i det faktagrunnlag man legger til grunn for inngripende beslutninger. Det er da svært betenkelig at ingen med rimelig trygghet kan si hvilke produksjonsområder som vil havne på «rødt» trafikklys. Lusesituasjonen i de ulike områdene varierer også fra år til år, og mer eller mindre vage premisser i forarbeidene om at man skal kunne hensynta historikk og trender, synes gitt for at Fiskeriministeren skal kunne treffe den beslutning som passer ham best.
Ekspertutvalget gir nok uttrykk for usikkerhet om konklusjonene denne gang også, man skal tross alt bevare sin faglige integritet. For hvem kan vel med rimelig grad av sikkerhet si at lus fra oppdrettsanlegg dreper mer eller mindre enn 30 prosent av villaksen?
Tatt i betraktning denne usikkerheten virker det som om trafikklyssystemet i stor grad er et politisk redskap. For å kunne få vekst i deler av landet (med dertil hørende vederlag til staten), må andre få reduksjon. Dette er imidlertid svært problematisk i rettslig sammenheng. Norsk forvaltningsrett krever en viss grad av sikkerhet for de premisser som legges til grunn for inngripende vedtak, og en forutberegnelighet i beslutningsprosessen. Dagens situasjon med total forvirring og usikkerhet langs kysten oppfyller ikke disse kravene. Det skal ikke være vilkårlig hvem som får vekst og reduksjon, og heller ikke overlatt til en politisk vurdering. Loven krever at tilbaketrekking av akvakulturkonsesjoner (helt eller delvis) skal være «nødvendig» av hensyn til miljøet, og at man er trygg på at de premisser som ligger til grunn for beslutningen er riktige. Det er også viktig at det er en sammenlignbar saksbehandling i samtlige produksjonsområder, slik at det ikke er de områder hvor med mest forskning som blir skadelidende.
