Oppdrettslaks avles for vekst og motstandsdyktighet mot lakselus. Men dersom avlen foregår i kalde vann, kan avlen ha liten eller ingen effekt hvis avlslaksens avkom vokser opp i varmere vann.
Det viser forskning fra Nofima.
− Med klimaendringer og hyppigere hetebølger i havet, tror jeg dette er informasjon som nå er nyttig, sier forsker Celeste Jacq i Nofima i en pressemelding.
Egenskaper hos både lusa og laksen påvirker hvorvidt en lakselus fester seg og beiter på en laks. Slike egenskaper hos laksen er arvelig, det er kjent fra tidligere avlsforskning. Nofima-forskere fra flere ulike fagområder gikk sammen for å søke svar på et mer overordnet spørsmål: Hvordan øke robusthet i laks og rognkjeks under klimaendringer?
Vekst og lus er temperaturavhengig
Vi spoler tilbake til forsøksstart vinteren 2017. Da ble femti familier av laks fra oppdrettsselskapet Mowi fordelt i kar på Havbruksstasjonen utenfor Tromsø. Laksen var 100 gram da forsøket startet, og de vokste opp ved fem, ti og 17 grader i sjøvann. Noen uker ut i forsøket tilsatte forskerne unge lakselus i karene og målte effekt på laksen. De telte antall lakselus, tok prøver av slim og skinn og målte størrelse på fiskene. De analyserte DNA for 45.000 genetiske markører og undersøkte sammenhengen mellom henholdsvis lusebelastning (altså hvor mye lus som fester seg på laksen) og vekst med temperatur.
Ved hjelp av DNA-analysen fant de at lusebelastning er ikke en enkelt egenskap – det er til dels forskjellige egenskaper som er knyttet til vanntemperaturen. Det samme gjelder vekst. Det er bare en svak til moderat genetisk sammenheng mellom vekst i fem grader og vekst i 17 grader.
− Den gode nyheten er at det går an å avle mot temperaturfølsomhet, slik at laksen får god motstand mot lakselus og vekst selv ved temperatursvingninger, sier Jacq.
I prosjektet var det flere interessante resultater som peker i retning av hvorfor det er ulike egenskaper i laksen som knyttes til lakselusmotstand ved høye og lave temperaturer, ifølge Nofima.
Laksens lukt har sammenheng med lus
Forskerne John-Erik Haugen og Gareth Difford i Nofima kombinerte sin kunnskap om henholdsvis luktstoffer og genetikk og fant forbindelser som er assosiert med lusetall. Disse forbindelsene er flyktige organiske forbindelser.
Forbindelsene fungerer som tiltrekkende stoffer for insekter, slik som menneskelukt er tiltrekkende for mygg. Noen av forbindelsene i lakseslimet ser ut til å tiltrekke seg lus.
− Vi fant også at familiene som er motstandsdyktige mot lus produserer mindre av disse forbindelsene, og familiene som er mottakelige, produserer mer, sier Difford.
Dette skal forskerne undersøke videre i det nye prosjektet «CrispResist», finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering.
Fiskehelseforskere i prosjektet fant også strukturelle forskjeller i skinnet. Skinnets ytterste barriere, epidermis, var tynnere hos fisk som hadde gått på 17 grader og hadde markant mindre slimceller. Sammen kan resultatene tyde på at skinnbarrieren hos fisk svekkes når den lever i varmt vann over tid. I tillegg fant forskerne kjemiske forskjeller i slimet mellom fisk fra høy og lav temperatur. Hva disse slimegenskapene betyr for fisken og hvorfor de forandres med temperatur, undersøkes videre.
Kan avle på rognkjeksens lusespising
Til sist undersøkte de arvbarheten i evne til å spise lakselus hos rognkjeks med bruk av genomisk informasjon. Arveligheten var lav, men det var betydelige forskjeller mellom familier. Det betyr at det går an å forbedre lusespiseevne i avlsprogram med bruk av genetisk seleksjon, noe som kan redusere behovet for villfangst av rensefisk og kjemiske lusemidler.
Prosjektet var en såkalt strategisk instituttsatsing hos Nofima, og var finansiert av Norges forskningsråd. Prosjektet gikk i samarbeid med Mowi Genetics og Havbruksstasjonen i Tromsø.
