Praksisen til Mattilsynet innebærer etter vår mening å strekke lovens ord og formål lengre enn det er grunnlag for.
I et leserinnlegg den 17. august skrev vi at Mattilsynets praksis med å avslå søknader om lokalitetsklarering nært produksjonsområdegrenser ikke er forankret i lovverket, og at praksisen i realiteten båndlegger kilometervis med arealer rundt grensene. Mattilsynet v/direktør avdeling fisk og sjømat Elisabeth Wilmann ga tilsvar den 24. august, der hun forsvarte Mattilsynets praksis. Vi synes det er positivt at Mattilsynet svarer og er åpen for en meningsutveksling.
Mattilsynets hovedargument er at slike etableringer kan påvirke målingen som skal foretas (påvirkning på villaks) for å fastsette produksjonskapasitet (vekst eller ikke vekst) innenfor hvert produksjonsområde, jf. produksjonsområdeforskriften § 8. Og at dette igjen vil kunne påvirke beslutningsgrunnlaget for vekstspørsmålet i det enkelte produksjonsområde.
Mattilsynet mener dette hensyn er viktig, og har påtatt seg en oppgave å ivareta dette forholdet. I leserinnlegget sies det at praksisen både er «lovlig og helt nødvendig». Fra et faglig ståsted kan det være at det er nødvendig å ivareta hensynet til en best mulig måling for vekst eller ikke vekst. Dette faglige og politiske spørsmål verken ønsker, eller har vi grunnlag for, å ha noen mening om.
Vårt sentrale poeng er at gode formål og intensjoner ikke er ensbetydende med lovlighet av praksisen. Mattilsynets svar på lovlighetsspørsmålet er fra et rettslig ståsted lite overbevisende.
Et grunnleggende prinsipp i norsk rett er legalitetsprinsippet, som fastslår at lovgiver gjennom en grundig prosess skal utarbeide lovverk, og at forvaltningen må utlede sin kompetanse fra loven.
Mattilsynet kan altså ikke på egen hånd fastsette sin kompetanse i den retning de selv ønsker. Dette gjelder uavhengig av hvor viktig et hensyn er, eller hvor gode Mattilsynets intensjoner skulle være. De kan ikke treffe beslutninger ut fra hensyn som er utenfor deres kompetanse, og skrankene for kompetansen må utledes av en tolkning av lovverk og dets forarbeider.
Mattilsynets praksis innebærer etter vår mening å strekke lovens ord og formål lengre enn det er grunnlag for. Avstand til en teoretisk grense i havet (produksjonsområdegrensen) kan ikke innebære «uakseptabel risiko for spredning av smitte» etter etableringsforskriften § 7.
Videre er praksisen direkte i strid med lovgivers beskjed til Mattilsynet. I produksjonsområderegelverkets forarbeider sier lovgiver at områdegrensene ikke skulle «brukes som faste grenser for å sikre fiskehelse, herunder bekjempe utbrudd av sykdommer» og at «Mattilsynet vil som nå, basert på et faglig grunnlag om den aktuelle utfordringen, fastsette nødvendige tiltak innenfor egne kontroll- og bekjempelsessoner».
Ikke bare har den lovgivende makt gjennom uttalelsene unnlatt å gi Mattilsynet noen oppgaver med å ivareta måleindikatoren for produksjonsområdegrensene, den har til og med uttrykkelig avklart at Mattilsynet ikke skal ha noen nye oppgaver enn det de hadde før produksjonsområderegelverket. Og før produksjonsområdene ble innført, ble det selvfølgelig ikke gitt avslag på lokaliteter liggende i disse områdene med en slik begrunnelse. Dette skulle med tydelighet vise at Mattilsynet ikke har den kompetansen de nå tiltar seg.
I Mattilsynets leserinnlegg (tilsvaret) fremmes videre et nytt argument som vi ikke kan se er benyttet i deres avslagspraksis, nemlig at anleggene i ett produksjonsområde må regnes som en «gruppe av akvakulturanlegg» jf. etableringsforskriften § 7. Som nevnt kan vi ikke se at den faktiske praksisen til Mattilsynet er basert på denne tankegang. Og uansett vil også dette være i strid med lovgivers signal i forarbeidene om at Mattilsynet skal fortsette som før produksjonsområdeforskriften ble innført. Mattilsynet har aldri operert med slike grupper innenfor det som nå er blitt produksjonsområder.
Så gjør Mattilsynet et poeng av at praksisen ikke oppretter branngater da de oppdrettsfrie områder allerede finnes. Dette er ikke korrekt. Legger vi til grunn en sone på minst 16 km (hvor vi har erfart avslag), er det i dag en rekke etableringer. Dette gjelder blant annet «Hovdenakken» og «Bondejorda» (mellom 12 og 13), «Brennsholmen» og «Tussøya» (mellom 10 og 11), «Brønnøyskjæran» (mellom 8 og 9), «Raudøya», «Nausttaren», «Eldviktaren», «Almurden», «Austvika», «Brattvika II» (mellom 6 og 7), «Haverøy», «Risøyna», «Oksen», «Syrtangen, «Rognøyna III», «Ramsøy S, «Kelvesteinen» (mellom 3 og 4).
Et nærliggende spørsmål er hvilke vurderinger Mattilsynet gjør seg for disse lokaliteter? I lys av den praksis de har etablert med å avslå nyetableringer, er det rimelig å spørre om de anlegg som i dag er etablert langs yttergrensen risikerer å bli underlagt et annet og strengere regime hva gjelder eksempelvis endringer og utvidelser, smittebekjempelse, spredning av lus og tilgang til økt produksjonskapasitet?
Båndleggingen av sjøarealer og fremtidige begrensninger for allerede etablerte anlegg er hensyn som må tas med i vurderingen når lovgiver – og ikke Mattilsynet selv – skal vurdere om tilsynet skal få utvidet sitt hjemmelsgrunnlag.
