Det er vårt ansvar å sikre at nyetablering eller utvidelse av oppdrettsanlegg ikke kommer i konflikt med de smittehensynene som ligger til grunn for etableringen av produksjonsområdene. Denne praksisen er både lovlig og nødvendig.
I et leserinnlegg i iLaks 17. august mener advokatene Ole-Martin Lund Andreassen og Bjørn-Ivar Bendiksen i SANDS – Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange at «Mattilsynet etter vår mening ikke har grunnlag for å tolke ordlyden «uakseptabel risiko for spredning av smitte» i etableringsforskriften § 7 til å omfatte den spredning som kan påvirke målingen mellom to produksjonsområder, selv om dette i teorien kan tenkes å øke risikoen for at beslutninger om regulering av produksjonskapasiteten fattes på feilaktig grunnlag.»
Det er vi i Mattilsynet uenig i.
I 2017 ble det politisk vedtatt et system der kysten ble delt inn i geografiske områder for laksefiskproduksjon. Påvirkningen av lakselus på villfisken er indikatoren på om anleggene i et område kan få fortsette sin produksjon, øke den eller må redusere den. En forutsetning for systemet er at områdene er smittemessig relativt uavhengige og at det er lite spredning av smitte av lakselus mellom produksjonsområdene.
Økt utveksling og smittespredning av lakselus mellom to produksjonsområder kan øke faren for at beslutninger om regulering av produksjonskapasiteten fattes på feilaktig grunnlag. Hvis Mattilsynet godkjenner anlegg som gjør at graden av smitteutveksling mellom to produksjonsområder blir stor, undergraver godkjenningen grunnlaget for reguleringen av produksjonskapasitet og trafikklyssystemet. Det kan føre til at hensynet til viltlevende bestander av laksefisk ikke blir ivaretatt på forsvarlig måte. Mattilsynet har forvaltningsansvaret for smittepress mot villfisk.
Til tross for at man i implementeringen av stortingsmeldingen presiserer at grensene mellom produksjonsområder ikke skal benyttes som faste grenser for å sikre fiskehelsen («branngater»), ble grensene satt på steder med lite smitteutveksling av lakselus, og per i dag er det områder nær grensene der det ikke er fiskeoppdrett. Med opprettelsen av produksjonsområdene har vi fått geografiske områder som er adskilt fra hverandre, på en slik måte at lite lusesmitte vil spres gjennom havstrømningene mellom ulike produksjonsområder.
Etableringsforskriftens klare formål er å fremme god helse og ivareta god velferd hos fisk. Ett av vilkårene for å få en søknad godkjent, er at etableringen ikke innebærer en uakseptabel risiko for spredning av smitte.
Nyetablering og utvidelse av anlegg med laksefisk i nærheten av en produksjonsområdegrense kan øke utvekslingen og smittespredningen av lakselus mellom to produksjonsområder. Mattilsynet mener nærhet til grensen mellom produksjonsområder går inn under de forhold som skal vurderes etter forskrift om etablering mv. § 7.
- 7 presiserer at det skal legges særlig vekt på avstand mellom grupper av anlegg. Slik Mattilsynet ser det, skal anleggene i ett produksjonsområde regnes som en gruppe og det skal legges stor vekt på avstanden til anleggene i tilstøtende produksjonsområde.
Avstandene mellom produksjonsområdene er naturlige smittebarrierer mellom anleggene på hver side av grensene. At avstanden er lang nok, er av avgjørende betydning for graden av smitteutveksling. Nærhet til grensen mellom produksjonsområder faller derfor inn under de forhold som skal vurderes etter etableringsforskriften § 7 første og andre ledd.
Et avslag på søknad om nyetablering av oppdrettsanlegg oppretter ikke en branngate siden de oppdrettsfrie områdene allerede finnes. Det er først ved en godkjenning av et nytt anlegg, som gjør avstandene mellom anleggene på hver side av grensene kortere, at Mattilsynet endrer en etablert tilstand.
Mattilsynet mener at det er viktig å ikke godkjenne søknader som undergraver en politisk etablert ordning med produksjonsområder og lange avstander som tjener som naturlige smittebarrierer. Når det er tvil om en søknad vil gi en uakseptabel risiko for spredning av lakselussmitte mellom produksjonsområder henter vi råd fra forskningsinstitusjoner. Derfor har vi som rutine å be forvaltningsstøtte vurdere smitteutvekslingen for oss i tvilstilfeller.
Mattilsynet har både hjemmel og plikt til å avslå søknader om etablering av oppdrettsanlegg som gir en uakseptabel risiko for spredning av smitte, herunder lakselussmitte mellom to produksjonsområder.
