– Maskinene var nye, folka var nye, alt var nytt. Og likevel gikk det bra

Historien sitter i veggene på Hofseth Valderøy. Og nå har det over 40 år gamle foredlingsanlegget på Sunnmøre fått ny giv.

– Det var så steike gale! roper fabrikksjefen.

Den brede sunnmørsdialekten ljomer ut gjennom garderobene. Armer flyr hit og dit mens Tommy Roald gestikulerer i hytt og pine. Den ene tingen var verre enn den andre på den lille foredlingsfabrikken på Valderøy utenfor Ålesund. Men nøkkelordet for dagens besøk skal vise seg å være nettopp dette: Var.

Fra utsiden er det tydelig at det over 40 år gamle bygget har hatt en lang og fargerik historie. Et lappverk av forskjellige byggetrinn preger fasaden. Men det skal vise seg å være ingenting i forhold til alt som har forandret seg på innsiden.

– Det er jo en rundt 40 år gammel fabrikk og var litt kjørt, litt sliten. Kapasiteten var sprengt, og vi var litt usikre på om vi skulle utvide den, eller om den skulle legges ned og sentraliseres, sier Roald.

– Plutselig hadde vi den flott fabrikken her nede
De ansatte sliter fremdeles litt med å kalle anlegget for Hofseth Valderøy. Det klinger godt, men når de lokale har referert til bygget etter det originale navnet, Seafood Farmers, siden tidlig 80-tall, så er det ikke så enkelt å omjustere seg. Bygget ble stående, men innmaten ble historie.

– For noen år siden fant vi ut at maskinene skulle byttes, for de har hatt levetiden sin. Så vi byttet ut maskinene, men akkurat da slo de nye innleiereglene inn. Og det kastet alt opp i luften. Vi hadde jo noen lokale, men plutselig måtte vi få inn helt nye folk i direkte ansettelse, sier fabrikksjefen, mens han gnir seg i tiningene.

Men for mye nytt på en gang kan gi litt hodebry, som når bestemor får ny iPad på julaften.

– Det er jo en veldig fin ting. Men alle maskinene var nye, alle folka var nye, maskinene funket ikke til å begynne med. At vi trodde det skulle gå bra er jo nesten sykt, men det gjorde jo faktisk det, ler Roald.

Men slitet var verdt det, i dag står det to skinnende, nye, blanke produksjonslinjer i den gamle fabrikken, én for filetering, og én for røyking.

– Plutselig hadde vi den flotte fabrikken her nede, med splitter nye linjer og en utrolig fleksibel produksjon. Nå har folka begynt å bli opplærte og vi finpusser produksjonen. Så det endte jo godt, ler han.

Les også: – Vi har ambisjon om å doble egen produksjon de neste fem årene

– I klassisk «Hofseth-stil»
Når vi beveger oss videre inn i fabrikken, åpner rommene seg som små kapitler i en lang historie. Maskiner summer og går, og lukten av røyk og fersk fisk henger i den kalde luften. Det er ikke en stor fabrikk, men den er tettpakket av aktivitet.

– Vi har rundt 150 ansatte, fordelt på to skift, sier Roald mens han peker bortover produksjonshallen.

– Det er ikke noen stor fabrikk, det er det ikke. Men vi kan produsere utrolig mye forskjellig. Vi kan nærmest bygge om fabrikken over natten, for å produsere alle mulige typer porsjonsstykker, fileter, røking… alt du kan egentlig tenke deg.

Han stopper foran fileteringslinjen og viser den stolt frem.

– I fjor tok vi inn rundt 10.000 til 12.000 tonn råstoff i løpet av året, men vi har som mål å øke produksjonen til rundt 20.000 tonn råstoff inn. Så da vil vi kjøre like mye på én filetlinje som andre produsenter gjør på to, i skikkelig Hofseth‑stil.

«Hofseth-stilen», som han kaller det, viser seg å være en form for «modus operandi» for selskapet. Primus-motor Roger Hofseth liker å ha flere baller i lufta, forteller Roald.

– Det har forandret seg litt, sier han og rister på hodet med et lurt smil.

– Først satt vi et mål, så sa Roger det var for lavt. Så satte vi ett nytt et, så var det for lavt igjen. Det er typisk Roger. Han kaster ut tall for å se hvordan jeg reagerer og hva som vil skje, men så skjer det jo.

Et år ble til 25
Han ser seg rundt, som om han fortsatt ikke helt tror at dette er samme bygg han begynte i. Roald skulle nemlig ikke bli på anlegget så lenge. Han skulle bare ta et friår mens han fant ut av ting, og før han visste av det så står han her enda, 25 år senere.

– Det er rart når man finner noe som man virkelig liker, og plutselig har man vært der i 25 år. Men det er nye utfordringer hele tiden, og ingen dager er like.

Ute i gangen igjen stopper han opp et øyeblikk. Det er stille, bortsett fra den jevne summingen fra produksjonen bak dørene. Men det er en siste ting han må vise frem, en siste ting som var «så steike gale», toalettene.

– Det var to av dem! To av dem! Man måtte velge om man skulle spise eller stå i dokø i matpausen, ler han.

Men i dag har heldigvis de ansatte heldigvis tid til begge deler.

– Men nå… nå er det faktisk ganske bra, puster han lettet ut.

Det er faktisk ikke så galt på det lille foredlingsanlegget på Valderøy lenger.