Havbrukskommunene bør se realitetene når det gjelde hva samfunnet for øvrig aksepterer av ekstrainntekter til enkeltkommuner.
Ordfører Schrøder og jeg kan være enige om at det ikke er en god løsning å innføre en statlig skatt som skal sendes til Finansdepartementet hvor pengene skal fordeles fra Oslo.
Det er likevel andre momenter med Schrøders utspill som er verdt å kommentere.
Havbruksnæringen gis muligheter til å øke sin produksjon, dersom produksjonen skjer i et område, som har oppfylt kriterier for vekst. Dette skjer mot et betydelig vederlag, som i 2018 har gitt i underkant av fire milliarder til Havbruksfondet. Det politiske miljøet var enige om at dette skulle settes på et havbruksfond, og fordeles ut til vertskommunene som blant annet legger til rette for en bærekraftig vekst. Vertskommuner for oppdrettsnæringen har fått mesteparten av de fire milliardene. Fordelingen skjer etter disse kriteriene.
Det regionsdirektør i Cermaq Snorre Jonassen uttalte er at alle de tilsatte i Cermaq ønsker at vederlaget skal tilfalle vertskommunen, og i dette tilfelle kommunen der Snorre Jonassen og de øvrige i Cermaq jobber og bor sammen med sin familie.
Cermaq er tuftet på selskapet Follalaks som ble bygget av brødrene Sivertsen. Både forløperen og Cermaq har vært meget bevist på å bygge veksten i hjemkommunen Steigen. Noe som har tilført mange nye og tidsriktige arbeidsplasser i kommunen. Tilstanden i Steigen kommune hadde vært betraktelig verre uten dette. I et samfunnsøkonomisk perspektiv, vil det forbause stort om inntektene ikke er langt over utgiftene med tilrettelegging etc.
Fra statlig hold er det et ønske at vi skal skape vekst og flere arbeidsplasser i havbruksnæringen og leverandørindustrien. Dette på en fornuftig og ikke minst bærekraftig måte. Havbruksnæringen er godt i gang med dette nødvendige arbeidet. Lerøy gikk nylig til topps på internasjonal bærekraftindeks.
Havbruksnæringen har jobbet for å sikre kommunens inntekter fra veksten og at denne modellen som ligger der nå, gir kommunen solide og frie inntekter, og samtidig et næringsliv som gir kommuner som Steigen med flere et godt og solid grunnlag for videre tilrettelegging og vekst i havbruksnæringen så vel som andre næringer i kommunen.
Mange kommuner i Norge misunner med rette Steigen for de arbeidsplassene og investeringene som havbruksnæringen gir, og det må være i kommunenes interesser å sikre et robust næringsliv. Det samme ser vi når det gjelder Havbruksfondet.
Innlandskommunene som Kautokeino er tydelig på det. Når så store inntekter kommer til kommuner som allerede får betydelig med arbeidsplasser, og det ikke anses som tilstrekkelig, så lokker det frem krav om inntektsfordeling mellom kommunene og statelig skatt.
Vi unner havbrukskommunene både arbeidsplasser, inntektskatt, investeringer og inntekter fra Havbruksfondet, men det vil være klokt fra kommunene og se realitetene når det gjelder hva samfunnet for øvrig aksepterer av ekstrainntekter til enkeltkommuner.
