Solberg-regjeringen ynder å dra de lange linjene i verdens matvareforsyning og behovet for økning av denne. Som regel helt frem til 2050. Ja, så ofte blir dette mantraet gjentatt, at det er tydeligvis drillet grundig av både politiske rådgivere og spin-doktorer.
Stord, 23. januar i år. Næringsminister Monica Mæland viser til prognoser om at marin sektor kan stå bak 550 milliarder kroner i omsetning i 2050. – Fra regjeringens side har vi store ambisjoner for å tilrettelegge for det, sier Mæland.
Ekko
To og en halv måned seinere besøker statsminister Erna Solberg og fiskeriminister Elisabeth Aspaker Lerøys oppdrettslokalitet Rongøy i Øygarden. Der uttaler Aspaker blant annet følgende: – Dette er en produktiv næring. Rapporten Produktivt Hav 2050 peker på en seks-dobling av produksjonen i Norge. Jordbruksarealet i verden er i ferd med å bli brukt opp. WTO peker på havet som viktig for verdens matproduksjon.
En snau uke etter, 7. april, skrev fiskeriminister Elisabeth Aspaker følgende i en kronikk på iLaks: «Norge har en sterk posisjon internasjonalt som sjømatnasjon. Vi sender 31 millioner sjømatmåltider ut i verden hver dag. Det gjør oss til en stor, global matprodusent. Og vi kan bli betydelig større. Forskere har anslått at det er mulig å seksdoble verdiskapingen i den blå åkeren innen 2050».
Nøkkelen ligger i oppdrett
Årstallet 2050 gjentas nær sagt hver gang en av regjeringskollegiet uttaler seg om Norges fremtidsambisjoner for sjømatproduksjon. Mens tilgangen av villfisk i havet må antas, i beste fall, å forbli konstant i perioden, er det åpne muligheter for å ekspandere oppdrettskvantumet.
Samtidig er det en påfallende avstand mellom politisk retorikk og praktisk handling. Sommerens foreslåtte økning i oppdretternes maksimale tillatte biomasse (MTB) har fått en kjølig mottakelse. Den er både kostbar og inneholder svært strenge luskrav, mener et samstemt korps av oppdrettere. Konsekvensen blir, målt etter de signaler som iLaks har fanget opp fra næringens ledere og eiere, at heller få vil benytte seg av det foreslåtte tilbud om MTB-vekst.
Produksjonsfrys
Aspaker har samtidig vært tydelig på at det ikke vil bli ytterligere konsesjonsrunder eller annen produksjonsvekst for laks i resten av valgperioden – til 2017. Gitt at Høyre/FrP-regjeringen blir sittende i hele fireårsperioden, kan det derfor bli magert med ny laks å tilby verdensmarkedet.
Kontrasten er både stor og påfallende når regjeringen på den ene siden fabler om en seksdobling i landets oppdrettsproduksjon, og samtidig strammer tømmene i landets fullstendig dominerende oppdrettart, atlantisk laks.
Et politisk valg om å fryse produksjonsveksten i Norges lakseproduksjon, og dermed også tilførselen til verdensmarkedet for laks, er en ærlig sak. Det finnes mange argumenter for det – og definitivt politisk støtte, ikke minst fra andre deler av Stortinget. Men å kombinere dette trekket med visjoner om en seksdobling av produksjonen innen 2050, ja, det står ikke lenger til troende. En såpass heftig vekst vil det uansett bli andre regjeringer som eventuelt kan ta æren for.
Nå er ikke MTB-forslaget endelig vedtatt og banket gjennom. Det er, sannsynligvis, heller ikke skrevet i stein. Det innebærer at regjeringen fortsatt kan benytte seg av en av to opsjoner: Enten endre forslaget og tilrettelegge for produksjonsvekst – eller endre måten den kommuniserer på.
