Senterpartiet og Arbeiderpartiet er, med sin nye skattepolitikk, i brudd med en årelang enighet om hvordan viktige skattespørsmål skal tas opp, diskuteres og skapes enighet om. Spørsmålet nå er om Høyre og LO gir denne fremgangsmåten legitimitet?
Alle store skatteomlegginger i Norge, har gjennom flere tiår vært en diskusjon mellom flere likeverdige parter. Det har aldri vært tvil om hvem som til slutt tar avgjørelsen, men måten sakene er tatt opp på, diskutert og avgjort har vært i et samspill mellom eksempelvis arbeidstakere/-givere, ulike organisasjoner og politisk nivå. Det vi nå ser i skattesaken mot havbruksnæringen og energisektoren er et avvik fra en årelang enighet om prosess, og dette skaper kanskje den største utfordringen.
Om vi ser bort fra uttalene fra NNN, så har det vært tyst fra LO. Høyre har vært ute i media, litt i spagat, men sitter på gjerdet og avventer. For denne type organisasjoner kan saken nå handle om taktikk, og kanskje en avveining om velgere/medlemmer i grenselandet mellom forvaltning og næring. Men hva signaliserer egentlig organisasjonene?
Det kan godt hende de er for grunnrentebeskatning, selv om Stortinget stemte den bort for to år siden, etter utredning. Det kan godt hende de er for en omlegging av skatteregimet i energisektoren, men er de for måten dette legges frem på?
I motsetning til tidligere, større skatteomlegginger, har sittende regjering nærmest kastet ut flere nye forslag. Reaksjonen har ikke latt vente på seg, og som det er skrevet mye om, så har det fått, og vil få store konsekvenser for lokalsamfunn, næring, forvaltning og politikk. Når Høyre og LO ikke tydelig tar avstand fra måten dette er lagt frem på, så legitimerer de fremgangsmåten.
Det er høyst urovekkende. Spesielt m.o.t. det å skape forutsigbarhet og tillit til det «norske system». Det er dette det ser ut til at det politiske Norge, med sine organisasjoner, ikke har forstått.
Spørsmålet nå, er ikke om det blir en neste gang, men når og med hva. Både banker, forsikring, finans er alle næringer med særskilte ordninger. Næringene har vist god inntjening over flere år, så spørsmålet blir da: hvorfor ikke skattlegge dem ekstra?
Og det er denne type tankegang som er farlig. Forutsigbarhet og tillit er brutt, og når LO, Høyre og flere med dem ikke går ut og tar klar avstand fra fremgangsmåten, ber om at saken tas av plakaten, går inn for å utrede denne som en tradisjonelt har gjort med større skatteendringer, så forsterket de usikkerheten. Og de legitimerer fremgangsmåten.
Arbeiderpartiet og Høyre har vært de fremste bærerne av gode kompromisser blant annet innen skattepolitikken. At disse to partiene står sterkt er viktig for vårt land. Like eller ikke like. Men når disse to partiene nå går ut av denne sameksistensen og begge avviker fra den kutyme som er innarbeidet over flere tiår, beveger vi oss inn i et meget usikkert farvann. Ikke bare næringsmessig, men òg politisk. Dette er det politikerne som nå velger, og de burde ikke se seg langt omkring før de burde skjønne at dette er en farlig vei å legge ut på.
Internasjonalt har vi ofte pratet om den «skandinaviske modellen», bredt, med tanke på å løse utfordringer. Når tilliten brister, hvordan skal vi da løse de utfordringene vi vet kommer fremover?
Den siste uken har det vært et taktskifte rundt meg. Begrepet «samfunnsansvar» er nærmest tørket bort. Hvorfor skal vi ta et større samfunnsansvar enn staten, fortalte en kvinnelig leder meg. Omstillingen er i gang, og denne er nå alene drevet frem av det politiske Norge. Det blir blodig fremover. Ikke for eierne av mange bedrifter, de har oppsparte midler, men for mange av oss som er avhengig av deres virke. Og for det politiske Norge. Og det hele helt unødvendig.
LO og Høyre kan stoppe denne utviklingen. Spørsmålet er nå om taktikk er viktigere enn sunt folkevett!
