Landets eldste oppdrettselskap runder 60: – Når lakseprisen er så høy nå, så er det ganske mye grunnet reguleringene

Det er ikke hverdagskost at et oppdrettselskap fyller 60 år, men det er altså det Osland Havbruk skal feire førstkomende fredag.

– Det blir åpen dag, fra klokken 12 til ti på kvelden, og vi serverer en smak fra Sognefjorden på kveldsarrangementet. Det blir taler, og så kommer Odd Nordstoga på scenen halv åtte, og så spiller han så lenge han orker, forteller Geir Helge Østerbø, samfunnskontakt i Osland.

Omvisningen blir på smoltanlegget på Sørebø, samt om bord på brønnbåten «Ro Server» og på fôrringsrommet på Osland Brygge.

Arrangementet er åpent – både for lokale og tilreisenede.

– Vi har laget mat til 500 stykker. Kommer nummer 501, skal vi klare det også, humrer han.

– Men kommer det 500, er vi kjempefornøyde. Tanken er å gi en gave til lokaldistriktitet. Vi bruker folkene her og vi bruker arealene. Vi skiller ikke om du kommer fra Bergen eller fra Bjordal, sier Østerbø.

Eldst i landet
De har god grunn til å feire. Ingen andre oppdrettselskaper her til lands kan smykke seg med å være 60 år.

– Det var jo startet som et oppdrettselskap også, sier Erik Osland, barnebarn av gründeren Erling Osland. – Vi har faktura fra ørretsalg høsten 1962, men selskapet ble etablert i 1963.

– Han begynte å spekulere på dette mot slutten av 50-tallet, innskyter Geir Helge Østerbø. Han begynte med fjellørret, og klekket den i kjelleren.

– Da var det vel på hobbybasis?

– Det var «forskning», vi liker å si det, humrer Østerbø.

– Det var jo med på å lage industriarbeidsplasser i distriktet, så ungdom som ikke hadde odel kunne ha arbeid ute i bygdene, sier Erik Osland.

Kommunist
Bestefaren, Erling Osland, hadde i over 20 år arbeidet på smelteverket i Høyanger, da han etablerte oppdrettsvirksomheten hjemme på sørsiden av Sognefjorden. Han var aktiv fagforeningsmann – og glødende kommunist.

– Det tror jeg alle på fabrikken i Høyanger var, sier Osland. – På begynnelsen av 80-tallet var det to millionærer i Høyanger, besten og Pedro Ytredal, en entreprenør i Vadheim. Begge var tidligere kommunister. Det samfunnet i Høyanger var mørkerødt, og det er det fortatt idag.

– Det som er vesentlig er at han var en organisasjonsmann. Han var i Lysø-utvalget og sentral i å utvikle regulering og konsesjoner. Han var opptatt av bærekraft, risiko ved utsett. I dag snakker vi om tusen dager, fra klekking til slakt. Den gang var det kanskje 2.000 dager – mye lenger tid.

– Alle som startet på 60-tallet opplevde de gikk i bedene til hverandre. De solgte samme fisken, og det var fort å krakke markedet. Derfor startet en norsk ørretomstning tidlig på 70-tallet – for å få det regulert. Du fikk ikke lån hvis du ikke visste at du tjente penger på ørret. Du kan gjerne le av det idag, men den gangen var det ganske viktig. Det var en forsmak til FOS.

Storaktør
Stamfisken ble hentet fra de den gang rike lakseelvene i indre Sogn.

– Han hentet fisk i fra Årøyelven. De var inne i Sogn og hentet fisk. Jeg tror de måtte kjempe litt, det var et styr.

– Det som Erling var flink til; han var tett på myndighetene. Han var flink til å skrive og få svar på ting. Han var tidlig med å få med seg forvaltningen, og han var tidlig å få med seg HI. Dag Møller var sentral der.

Osland var en periode landets neststørste oppdretter, bak giganten Mowi.

– På begynnelsen av 70-tallet kom en åttendedel av oppdrettsfisken i Norge, laks og ørret, fra Osland, sier Østerbø.

Først ørret, men tidlig også laks.

– Det har alltid vært ørret, sier Osland.

– Var det en sentral del av strategien; å ha to arter hvor prisene fluktuerer forskjellig?

– Det har vært naturlig. Når det gjelder strategi; jeg hørte et intervju med Olav Thon forleden, han hadde aldri hatt noen strategi. Han tok den veksten som kom, og det var veldig spennende, ler Osland.

– Laksen var et helt annet marked. Laksen har et helt annet navn og status. På slutten av 80-tallet var det bra å ha ørret. Da kom det mye sykdom (på laksen), Hitra-syke blant annet. Men vi fikk solgt ørret. Og når FOS-konkursen kom; ørret var ikke en del av innfrysingen, utdyper han.

– Da Japan falt ut var det ikke kjekt å ha ørret, men så kom Russland og da var det kjekt igjen. Så kom 2014 (med russisk importforbud for norsk fisk – red. anm.), og da var det ikke noe særlig med ørret. Når ørretprisene var gode, hev alle seg på ørret, og etter to år gikk prisen i dass.

Denne syklikaliteten sørget for at mange begynte og sluttet – og begynte igjen – med ørret. Men de siste årene har det vært en mindre andel av oppdretterne som har satset på ørret.

– Det er en helt annen stabilitet. Kundene vet det, sier Osland.

En art
Osland-konsernet satser nå utelukkende på ørret, etter lenge å ha hatt en miks av laks og ørret.

– Vi går inn i ørret 100 prosent. Vi har en merd igjen med laks, den blir slaktet i september.

Osland frykter ikke de tidvis ekstreme prisbevegelsene som følger et produkt med få tilgjengelige markeder.

– Ikke når vi jobber i markedet som vi gjør nå. Vi er der hele tiden, 365 dager. Vi kan aldri si aldri, men vi føler oss trygge. Det er jo en fantastisk fisk som mange vil ha. Det er mange som spør etter fisk som du ikke får «claim» på, sier Osland.

Osland har høy produksjon på sin relativt begrensede bukett av konsesjoner.

– Vi regner med å slakte 10.000 tonn i år. Vi har tre ordinære konsesjoner og en ordinær er dobbel. En gammel registrering som ble omgjort – som Mowi hadde. Og så har vi fire stamfiskkonsesjoner.

Dermed er Osland helintegert. Fra stamfisk, via smolt og matfisk.

– Vi har ikke eget slakteri og foredling, men har avtale om det. Vi har hele veien fra rogn til bord, sier Østerbø.

Salg, slakt og foredling skjer gjennom eksportfirmaet Seaborn, hvor Osland også er aksjonær.

– Vi har ingen planer om egen salgsavdeling, nei. Det vil si: Det har vi – Seaborn.

Høyt skattet
Jubileumsåret har vært utmerket. I hvertfall målt etter inntjening før skatt.

– I år går det bra. Jeg håper vi tjener så mye penger at vi kommer i grunnrente, gliser Osland.

Det vil si at dere tjener minst 55 millioner kroner før skatt, som er det reelle bunnfradraget.

– Det kommer an på en del ting. I september er vi halvveis, i september og ut er det biomassen kommer. Da kommer feilene også. Nå i mai er vi akkurat ferdige med vinterferien. Det er sånn syklusen er. Vi produserer dobbelt så mye i andre halvår som i førtse halvår, sier Osland.

Han er ikke fornøyd med måten dette er regulert.

– Vi kan ikke ha det sånn, hvis vi tenker på kundene våre. Vi kan ikke fortsette sånn hvis du skal to- og tredoble. Vi er nødt til å ha en annen regulering på sikt. Vi må tenke på markedet. Så vi får utnyttet markedet, med jevn tilførsel hele året. Ørret er ikke så fleksibel som laks. Det er utrolig skadelig.

– Hvordan vil du regulere det?

– Det er mange måter å gjøre det på. Det er fleksibilitet vi er ute etter. Selvsagt skal vi ha utslippsløyve, det har ikke noe med det å gjøre, men en må ha fleksibilitet.

– Slik det er nå er det mange begrensninger, om en ser på mulighetene for å få den veksten vi vil ha i næringen, supplerer Østerbø.

– Det er jo frustrerende og forunderlig når ser de debattene, de ganske tøffe debattene, der politikerne går mot handelsbaronene som får to prosent i margin, og kanskje de skulle bare ha en prosent. Politikerne går løs på dem, men politikerne ser ikke effektene av sine egne reguleringer, sier Osland.

– Når lakseprisen er så høy nå, så er det ganske mye grunnet reguleringene. En kunne produsert mer så kunne en fått ned prisen. Skatten som vi får den må jo kundene betale. Det er jo ikke noen andre.

– Er det litt som da EU innførte straffetoll på norsk laks i 2005 – som sendte lakseprisen rett opp?

– Jaja. Det blir jo selvfølgelig mye dyrere når vi reduserer produksjonen, sier Osland.