Landbasert oppdrett: – Synliggjør ikke konsekvensene 

Nærings- og fiskeridepartementets forslag til nye regler for landbasert oppdrett mangler svar på sentrale spørsmål, og legger mye av utredningsjobben over på høringsinstansene. 

Høringsforslaget om endringer av regelverket for akvakultur på land, dreier seg i korthet om hvilke tildelingskrav det skal stilles til landbasert oppdrett i fremtiden. Det foreslås et krav til geografisk plassering og et krav om desinfisering av inntaksvann. 

Hvilke konsekvenser kan forslaget ha for utviklingen av den landbaserte delen av norsk oppdrettsnæring, og hvordan påvirker det igjen leverandørindustrien? Hvordan vil dette kunne påvirke utviklingen i havbruksnæringen i Norge totalt sett, og hvordan kan det spille inn på Norges globale posisjon som akvakulturnasjon og leverandørland? 

Dette er sentrale og viktige spørsmål. Ingen av dem blir besvart i departementets høringsnotat. Så kunne man ønsket seg en politisk vurdering av om dette er retningen regjeringen ønsker å gå; innvilger regjeringen konsekvensene av forslaget?

Les også: Regelendringer for akvakultur på land skal på høring

Denne ensidige tilnærmingen tror vi speiler hvilke perspektiv departementet og fiskeri- og havministeren faktisk har vurdert i saken. Sender de da saken på høring i politisk blinde? La oss ikke håpe det, men mye av utredningsjobben legges uansett over på høringsinstansene.

Vi mener det er en svakhet at høringsforslaget i så liten grad drøfter konsekvensene det vil kunne føre med seg. Dette forringer den felles diskusjonsplattformen som høringsnotatet skal være. Det er svært uheldig når viktige veivalg for norsk akvakulturnæring og leverandørindustri skal tas. 

To hovedkriterier
Forslaget definerer at et akvakulturanlegg regnes som «på land» hvis det er plassert på fast grunn eller på utfylte masser i et område som ikke er dekket av vann. Og motsatt, så er anlegget «i sjø» dersom det flyter i sjøen, står på sjøbunnen, eller er omringet av sjø. Dette utgjør da kjernen i det geografiske plasseringskravet. I tillegg foreslår departementet et krav om desinfeksjon av inntaksvann (både sjø- og ferskvann) til landbaserte akvakulturanlegg. 

Begge kravene foreslås at skal gjelde ved etableringer av alle typer nye landbaserte akvakulturanlegg, inkludert anlegg for settefisk, postsmolt, matfisk og stamfisk. I tillegg foreslås det at desinfeksjonskriteriet skal gjelde ved vesentlige endringer av tillatelser for eksisterende landbaserte anlegg. 

Behovet for å skille sjø og land
Siden desember 2022 har det vært en midlertidig stans i nye søknader om tillatelse til landbasert oppdrett. Dette har satt mange norske prosjekter, teknologiutvikling, arbeidsplasser og investeringer på vent. Årsaken var et mangefult tildelingsregelverk, som ikke har holdt tritt med den teknologiske utviklingen i akvakulturnæringen. 

Da regelverket om landbasert oppdrett ble oppdatert i 2016 var fokuset utelukkende på resirkuleringsanlegg, og myndighetene forutså ikke den raske utviklingen av gjennomstrømningsanlegg som fulgte i årene etter. Tillatelsene til lakse- og ørretoppdrett i sjø er antallsbegrenset og tildeles i tildelingsrunder annet hvert år mot et betydelig vederlag. Landbaserte tillatelser tildeles løpende, uten antallsbegrensning og vederlagsfritt. 

For enkelte landbaserte prosjekter kom skillet mellom sjø og land på spissen, og regelverket inneholdt ikke en tilstrekkelig klar definisjon av skillet mellom oppdrett «på land» versus «i sjø». Etter at Staten tapte den såkalte Losna-saken i retten, mente myndighetene at tiden var overmoden for regelendringer. Derfor ble mottak av nye søknader om landbasert oppdrett stoppet i desember 2022. Deretter ble en høringsprosess igangsatt i mai 2023. 

Det viste seg imidlertid at denne prosessen skulle bli mer langvarig enn noen kunne ane. Det var nok ikke så lett som Nærings- og fiskeridepartementet først hadde trodd å skulle utarbeide presise og treffende tildelingskriterier for tillatelser for landbasert oppdrett. Høringen ble satt på vent, og først nå – i slutten av august 2024 – blir høringen gjenopptatt etter flere utredninger. 

Knappe konsekvens-vurderinger
Det er problematisk om fiskeri- og havministerens forslag ikke synliggjør konsekvensene av forslaget – både positive og negative. Dette er viktig for at høringsinstansene skal få et godt og faktabasert grunnlag for sine uttalelser.

Vurderingene av konsekvenser i høringsnotatet synes ganske ensidig knyttet til hensynet til trafikklyssystemet og sjøbasert oppdrett. Selv om dette er relevant og viktig, mangler det næringspolitiske betraktninger. Det drøftes i liten grad hvilke konsekvenser forlaget kan ha for aktører som for eksempel er i ferd med å satse på rene gjennomstrømningsanlegg. Er det faktisk teknisk og økonomisk mulig for dem å oppfylle desinfeksjonskriteriet? Og hva med hybridanlegg – hvordan påvirkes de? I mindre grad antageligvis, men til hvilken kostnad? 

Kun nye anlegg?
Et par praktiske eksempler om konsekvenser er knyttet til hvilken situasjon prosjekter som er i gang vil kunne komme i. 

Ifølge høringsforslaget, vil forslaget kun gjelde nye søknader. Eksisterende anlegg skal ikke bli omfattet. Likevel kan det oppstå utfordringer for de aktører som allerede har fått tillatelse til for eksempel første byggetrinn, men ikke enda har fått tillatelse til alle sine planlagte byggetrinn. For de senere byggetrinnene vil da de nye desinfeksjonskravene gjelde, selv om byggetrinnene og hele det teknologiske set-up’et allerede er planlagt og prosjektert. 

Videre, hvis det er behov for vesentlige endringer i eksisterende tillatelser, så vil de nye desinfeksjonskravene bli gjeldende for dagens anlegg. Det er gode grunner for å gjøre det slik, men en konsekvens kan være at eksisterende anlegg som ikke kan oppfylle de foreslåtte desinfeksjonskravene vil bli «fryst» i dagens situasjon – uten reell mulighet for større nødvendige og fremtidsrettede endringer.