Myndighetenes foreslåtte Miljøfleksibilitetsordning bør i første omgang fokusere på hovedproblemet i oppdrettsnæringen, nemlig lakselus.
Hovedutfordringen med lakselus er:
- Parasitten lakselus skaper sårskader på fisken
- Behandling mot lakselus påfører fisken stress og redusert velferd
- Behandling mot lakselus gir mekaniske skader på fisken
I dag er den gjennomsnittlige dødeligheten fra smoltutsett til slakting om lag 16-17 %, og størsteparten av tapet er knyttet til lus og lusebehandling. Dette kan gi næringen et omdømmeproblem i markedet. Det er avgjørende å vise markedet at næringen gjør noe aktivt, som kan løse dette problemet over tid.
I media blir utslipp av avfallsstoffer fra næringa fremstilt som et av de store miljøproblemene. På enkelte avgrensede lokaliteter kan utslipp være et problem hvor en bør se nærmere på den gitte oppdrettstillatelsen. Men i det store bildet utgjør utslipp et begrenset problem da norskekysten har veldig stor kapasitet som resipient. I forhold til øvrige utslipp og tilførsel fra kyststrømmen så klarer en i dag knapt å måle denne påvirkningen fra norsk oppdrettsnæring.
Kysten har stor evne til å motta utslipp (organisk stoff, næringssalter, partikler) der en del av dette går inn i næringskjeden som gjødsel for fotosyntetiserende alger og planter. Utslipp bør derfor reguleres i forhold til geografisk plassering og lokal resipientkapasitet. På litt lengre sikt må en kanskje begynne å arbeide med løsninger for å samle opp og utnytte utslippene fra merdanleggene (det er ressurser på avveie). I dag finnes det ingen teknologi som kan løse dette innenfor økonomisk bærekraftige rammer. Dette vil næringen trenge lang tid på for å løse i samarbeid med fagmiljøene og industrien. Det er viktig at en har lønnsom produksjon og insentiver hvor en kan utvikle og finansiere dette utviklingsløpet over tid.
Norges største naturgitte fortrinn er en skjermet kyst med mange gode lokaliteter med god vannutskiftning. Hvis en i regulering av næringen nøytraliserer fordelen, står en i fare for å ta bort mye av konkurransekraften og lønnsomhet i næringen i Norge. En vil en da måtte utvikle teknologi som ikke krever denne typen (norske) lokaliteter og som gjør det mulig å drive oppdrett som ikke har disse særnorske fordelene. Resultatet av dette vil føre til økte kostnader og økt konkurranse fra andre geografiske områder. Dette kan føre til en gradvis utflytting av næringa fra Norge til områder geografisk nærmere markedet.
Dette betyr at ordningen må i hovedsak må fokusere på teknologi som reduserer luseproblemet. Begrensning av utslipp krever et langt utviklingsløp og må utvikles med insentiver over tid. I praksis vil dette si utvikling av ulike typer ordninger for lukking som skiller lus og laks. Når det gjelder utslipp må det dokumenteres at produksjonen ikke overbelaster resipienten. Det er avgjørende at den nye ordningen gradvis gjør det mulig å utvikle nye løsninger samtidig som en opprettholder lønnsomhet og konkurransekraft i den norske næringen. Dette for at næringen skal kunne finansiere de store løftene i utvikling og investeringer. Utforming av miljøfleksibilitetsordningen vil ha veldig stor nasjonal betydning for at en skal klare å beholde/utvikle norsk laksenæring. Norsk laksenæring vil om kort tid kan bli Norges viktigste næring for fremtidig verdiskaping og opprettholdelse av velferdsstaten (olje- og gassnæringa skal bygges ned).
Aktuelle kilder:
Over 100 millioner laks døde i oppdrett i fjor. Dette er hovedårsakene. iLaks, 12. mars 2024.
BERGHEIM, A., BRAATEN, B., 2007. Modell for utslipp fra norske matfiskanlegg til sjø. Rapport nr. 2007/180. Stavanger: IRIS.
