Overraskende nok kan Tromsø oppleve en kraftig vekst i sin produksjon av laks i de neste årene. Dette til tross for at kommunen har vedtatt at all videre vekst skal skje i lukkede anlegg. Ved å oppdrette 1-kg-smolt for utsette i merdene kan oppdrettsselskapene i kommunen fordoble sin lakseproduksjon med dagens konsesjoner og dette kan trolig skje uten lusebehandling. Oppholdstiden i merd blir for kort til å gi grunnlag for luseproblem. For kommune-økonomien er dette en meget positiv nyhet.
Senior forretningsutvikler i SINTEF Nord, Øyvind Hilmarsen, presenterte 25. februar iLaks viktige synspunkter fra en relativt ny rapport om framtiden for oppdrett i Norge. Hilmarsen setter lupen på Tromsø – med utgangspunkt i tall fra denne rapporten. Dessverre tar han som utgangspunkt at dagens lakseoppdrett flyttes på land. Dette er en utopisk løsning som med ett gjør oppdrett til en belastning for kommunen. Han er riktignok inne på rett spor når han omtaler bruken av stor smolt i dagens merdanlegg. Det er denne løsningen næringen legger opp til og som vil gi stor gevinst til både næring og kommune.
Hilmarsen bommer på produksjonsprognosene i kommunen. Han skriver at det er gitt tillatelse på 42.600 tonn Maksimalt Tillat Biomasse (kalt MTB) i Tromsø kommune. Dette tilsier en årsproduksjon på 56.200 tonn, og ikke 23.600 tonn som Hilmarsen har regnet seg frem til. Ifølge Fiskeridirektoratets akvakulturregister er imidlertid MTB på 52.400 tonn i Tromsø kommune for 2019 – noe som tilsier en produksjonskapasitet på 68.120 tonn. Eksportverdien blir dermed 4 milliarder kroner med dagens laksepriser – og ikke 1,2 milliarder som Hilmarsen har regnet seg frem til. Med bruk av 1-kg-smolt innenfor MTB-verdiene kan en se for seg en dobling av produksjonen om få år. Næringen vil således bli en stadig viktigere aktør i kommuneøkonomien om få år.
Hilmarsen ser for seg settefiskanlegg med en produksjonskapasitet på mellom 1.500 og 2.000 tonn per år og et matfiskanlegg 5.000 tonn. Men det er ikke noe i veien for å bygge mye større både settefiskanlegg eller matfiskanlegg i fremtiden. Det anlegget som nå bygges i Miami av det norske selskapet Atlantic Sapphire skal produsere 10.000 tonn laks og deretter utvide til 90.000 tonn. Fordelen med landbaserte lukkede anlegg er at de kan legges vegg-i-vegg i sjømatklynger, slik at avstanden til nærmeste sjøanlegg regnes fra klyngen. Det er også viktig å ha klart for seg at dagens teknologi er under rask utvikling. I Spania har en tatt i bruk en super-intensiv oppdrettsteknologi (SIFT) for oppdrett av sjøtunge – noe som har ført til at arealbehovet for en produksjonskapasitet av 1000 tonn er redusert fra 25.000 m2 til 5.000 m2. Det legges opp til å teste denne teknologien også for laks i Tromsø og kanskje kan en redusere arealbehovet til det halve. I SINTEF rapporten opereres det med 9.000 m2 per 1.000 tonn laks med tradisjonell teknologi. En kan dermed se for seg en reduksjon til under 5.000 m2.
Hilmarsen er meget raus med vannforbruket – noe som har store konsekvenser for beregningene av strømforbruket. Han tildeler om lag 2.000 liter per kg fisk produsert. Dette vil allerede nå kunne reduseres til 200 liter og med introduksjon av ny vannbehandlingsteknologi – kalt RAS-2 – vil en kunne redusere dette videre til 20 liter per kg laks produsert. Framtidig energikostnad kan dermed mer enn halveres.
Hilmarsen gjør også et stort poeng av at for hvert kilo fisk produsert dannes det 165 gram slam. Ved bruk av RAS-2 vil så godt som alt slam «forbrennes» i nitratreduksjonsprosessen. Det er nå en betydelig europeisk forskningsinnsats for å gjøre slam til en ressurs og ikke et problem. Én linje er produksjon av metangass til forbrenning og den andre er gjødsel til jordbruk.
Hilmarsen overdriver også investeringskostnadene til landbaserte produksjonsanlegg med påstander om at RAS-anlegg vil koste 200-300 kroner per kilo produksjonskapasitet. For de fleste nyetablerte RAS-anlegg ligger kostnadene på 120-140 kr/kg kapasitet. SINTEF-rapporten – som Hilmarsen refererer til – anslår kostnadene til rundt 110 kr/kilo kapasitet.
Det nye gjennomstrømningsanlegget som planlegges på Andøya for 8.400 tonn årlig produksjon laks har en investeringskostnad på om lag 80 kr/kilo kapasitet. I vårt prospekt har vi kalkulert et fullskala SIFT-anlegg med oppdrett i 8 nivåer til under 80 kroner per kilo produksjonskapasitet. I tillegg kalkulerer vi at driftskostnadene på SIFT-anlegget vil kunne være på samme nivå som i sjøanlegg – når en regner inn ekstra-kostnadene med behandling mot lus i sjømerd.
I sum mener vi at Hilmarsen tegner et overdrevet negativt bilde av mulighetene med landbasert fiskeoppdrett. Kostnadene overdrives og fordelene underkommuniseres. Rapporten fra SINTEF, hadde som mandat å vurdere konsekvensene av å flytte dagens oppdrett av 1,3 millioner tonn laks på land. Forfatterne gir en meget grundig vurdering av en slik løsning, i samarbeid med en faglig meget sterk referansegruppe, alle med omfattende erfaring fra havbruksnæringen. Men det som er det aktuelle temaet for debatt – og som Hilmarsen tar opp – er situasjonen i Tromsø de neste årene. Alt peker etter vår oppfatning i retning av total bruk av 1-kg-storsmolt i merdoppdrett. Dette alene vil kunne gi en fordobling av dagens lakseproduksjon i kommunen. Deretter kan en vurdere en videre ekspansjon på land i Tromsø.
Kanskje Hilmarsen ikke tar tilstrekkelig høyde for effektene av en dynamisk videreutvikling av oppdrettsteknologien. Referansen til dagens løsninger er ikke tilstrekkelig for å fange opp fremtidens løsninger. Den massive internasjonale forskningen på bl.a. vannrensing og fiskevelferd samt den industrielle erfaringen med SIFT-anlegg i europeisk oppdrett av sjøtunge, peker mot nye og mer effektive løsninger. De framtidige kommersielle løsningene ligger i hendene til tallrike kreative oppdrettere i samarbeid med forskere. Disse vil sammen kunne sette ny teknologi sammen på en kostnadsmessig effektiv måte med fokus på fiskevelferd – noe som vil føre til at fisken trives og vokser bedre for hvert år.
Forfatterne er medstiftere av oppdrettsselskapet SIFT Group.
