unnamed (69) — Anlegg utenfor Chiloe, Chile, sameksistens mellom fiske og lakseoppdrett. Foto: Google Earth

La blåskjellene gjøre jobben – hva Norge kan lære av Chile

Meninger

Ulrik Ulriksen, daglig leder i impregneringsprodusenten Steen-Hansen

25 november 2025

Tenk om en bonde kastet gjødsla rett i elva. Ingen ville kalt det «bærekraftig drift». Det bør vi også unngå å gjøre i lakseoppdrett.

Beregninger fra norske anlegg viser at rundt 60 prosent av nitrogenet og 70 prosent av fosforet i laksefôret ikke havner i fisken, men slippes ut som oppløste næringssalter og partikler i sjøen. I praksis oppfører en større lakselokalitet seg som et lite tettsted uten renseanlegg. Det gir risiko for overgjødsling, oksygenfattige fjorder og konflikter med andre brukere av havet.

Så hvorfor behandler vi dette som et avfallsproblem – i stedet for som en ressurs? Med rikelig pågangsmot og politisk vilje kan dette bli en gladsak.

Chile har allerede «skygge-IMTA»
I Sør-Chile, i Los Lagos-regionen, har utviklingen tatt en litt annen retning enn i Norge. Der produseres nær to tredeler av landets akvakultur i et labyrintlandskap av trange fjorder og sund – ikke helt ulikt Vestlandet.

Chile er verdens nest største produsent av oppdrettslaks, men også verdens største eksportør av blåskjell. Og det viktige poenget: Omtrent 90 prosent av all «oppfeting» av blåskjell skjer i nærheten av lakselokaliteter i Los Lagos. Når forskere har sett på tallene for en hel tiårsperiode, finner de at blåskjellproduksjonen øker i områder der lakseproduksjonen øker – en sterk indikasjon på at blåskjellene faktisk lever godt på næringsstoffene fra lakseoppdrett.

Dette er i praksis en form for integrert multitrofisk akvakultur (IMTA): et system der avfall fra én art – for eksempel nitrogen og partikler fra laksefôr – blir mat og vekstgrunnlag for andre arter som skjell og tare.

Chile har riktignok ikke fullt ut planlagt denne samlokaliseringen; ofte er det ulike eiere og ingen felles strategi. Men erfaringene viser at naturen allerede gjør grovarbeidet for oss – hvis vi legger til rette.

Blåskjell vokser raskere ved lakseanlegg
Det er ikke bare i Chile man ser denne effekten. Både fra Norge, Canada og andre land med IMTA-forsøk finnes studier som viser at blåskjell i nærheten av laksemerder ofte vokser raskere og har høyere kjøttfylde enn kontrollskjell lengre unna. I Bay of Fundy i Canada ble det målt rundt 46 prosent høyere vekst hos blåskjell og 50 prosent høyere vekst hos tare som sto i nærheten av laksemerder sammenlignet med referansesteder.

En nyere gjennomgang av IMTA-litteraturen konkluderer med at blåskjell og andre lavtrofiske arter i mange tilfeller utnytter avfall fra fôr og ekskrementer, og at skjellvekst kan være opptil rundt 50 prosent høyere i slike systemer.

Med andre ord: Det vi i dag kaller avfallsstoffer fra laksen, er gratis mat for blåskjellene.

Blåskjell og tare som levende renseanlegg
Blåskjell og tare fungerer som biologiske renseanlegg:

Blåskjell filtrerer plankton og små partikler ut av vannet, inkludert finfordelte fôrrester og avføring.
Tare og andre makroalger suger opp løste næringssalter, særlig nitrogen og fosfor, direkte fra vannmassene.

IMTA-systemer som kombinerer fôret fisk med skjell og tare har i mange forsøk gitt bedre vannkvalitet, mindre organisk belastning og samtidig økt total produksjon per arealenhet sammenlignet med monokultur.

I Danmark har man modellert effekten av blåskjellfarmer som «miljøtiltak» i Skive Fjord. Resultatet tyder på at blåskjelloppdrett kan redusere planteplankton og bedre siktedypet mer effektivt enn å kutte næringssalt-tilførselen fra land, nettopp fordi skjellene filtrerer vannet direkte der problemet er.

Andre studier fra Østersjøen og Nordsjøen peker på blåskjelloppdrett som et lavkost-alternativ for å redusere overgjødsling, såkalt «eutrofiering» sammenlignet med tradisjonelle rensetiltak på land.

Hvis vi først skal betale for rensing av næringssalter i norske fjorder, hvorfor ikke betale bønder for blåskjell og tare – mat – i stedet for bare for betong, rør og blåsediffusorer?

En mulig bonus: Noen eksperimentelle forsøk har vist at blåskjell er gode luselarve – spisere. Kanskje, dersom vi er heldige, vil det vise seg at samdrift med laks og blåskjelloppdrett kan bidra til å redusere lusesmitten. Dette trenger vi mer kunnskap om, og med de utfordringene næringen har bør alle steiner snus i jakten på naturlige vern mot lakselusen.

Slam og nitrogenrensing: dyrt og energikrevende
I dag går mye av innovasjonen i oppdrett mot landbaserte RAS-anlegg, lukkede merder og avanserte renseanlegg for slam og nitrogen. Det er helt nødvendig for settefiskanlegg og enkelte lokaliteter, men kostnadene er formidable.

Fagartikler om nitrogenrensing i oppdrett viser at selv relativt enkle bioreaktorer kan koste flere titalls kroner per kilo nitrogen som fjernes, når man tar med investering, drift og vedlikehold.
Energiforbruket i RAS er i seg selv en stor kostnadsdriver, og flere gjennomganger peker på energi som en av hovedutfordringene for lønnsomheten.
Slambehandling – avvanning, tørking, transport og deponi eller videreforedling – beskrives av både industrien og forskningsmiljøer som en betydelig løpende utgiftspost for oppdrettsaktører.

Alt dette for å fjerne næringsstoffer som blåskjell og tare mer enn gjerne ville tatt hånd om – hvis vi bare plasserte dem der.

Det betyr ikke at tekniske løsninger er unødvendige. Men for åpne merder i kystnære fjordsystemer er det økonomisk og økologisk smartere å la en betydelig del av rensingen skje gjennom skjell og taredyrking.

Chile viser også vei på antigroe og fiskehelse
En innvending mot samlokalisering av laks og blåskjell har vært håndteringen av begroing på nøter. I Norge er standardløsningen fortsatt hyppig spyling av nøter i sjøen. Forskning fra blant annet Norge viser at slik in-situ vask kan:

Stresse fisken, redusere appetitt og gi økt risiko for gjellsykdom
Virvle opp store mengder hydroider som svir og skader gjellene
Spre bakterier som gir sårskader på fisken og økt smittefare
Slippe ut mikroplast og antifouling-partikler rett i vannmassene.
Gi mekaniske skader på noten

I Chile er bildet et annet. Myndighetene har innført restriksjoner på notvask for å hindre forurensning og smittespredning. Avstandene er i tillegg store, logistikken krevende og tilgangen på vaskebåter begrenset. Nettopp derfor beskrives in-situ vask som komplisert og kostbar, og de fleste selskapene velger i stedet forebyggende løsninger med impregnering.

Derfor brukes det om lag dobbelt så mye antigroemidler i Chile, sammenlignet med Norge. Dette skjer uten at næringen har erfart vesentlige problemer med forurensning av sediment eller vannmiljø av den grunn.

Analyser av blåskjell som vokser i nærheten av oppdrettsanlegg har vist at disse er trygge å spise, også når det er brukt antigroemidler på anlegget. Et omfattende screeningprogram, «Bivalve Mollusc Sanitation Program (PSMB) inkluderer overvåkning av kjente miljøgifter og sikrer at skjellene er trygge som mat for mennesker. At skjellene vokser raskt og upåvirket av impregneringsbruk gjør kombinasjonen laks og blåskjell ekstra interessant.

Når næringen kombinerer forebyggende antigroe, og blåskjell- og tareproduksjon som kan høstes like i nærheten av merdene, får du et driftsopplegg som både gir bedre fiskehelse, mindre risiko for overgjødsling – og gjør sameksistens med lokalmiljøet mye enklere.

Hvordan ser en «chilensk» modell ut i norske fjorder?

Det betyr ikke at vi skal kopiere Chile ukritisk. Chilensk oppdrett har også hatt sin andel miljøproblemer, med sykdomsutbrudd og store algekatastrofer.

Men vi kan lære av det de har fått til, og gjøre det enda bedre.

For norske fjorder kunne en moderne samlokaliseringsmodell se slik ut:

Planlagt samlokalisering med koordinert biosikkerhetsplan: Oppdrettsområder bør planlegges som flerartsområder, der det settes av plass til blåskjell og tare i samme vannmasser som laksen. Med koordinerte driftsplaner kan man også unngå risiko for smittespredning.
Felles forvaltningsenhet: Regulering og overvåking ser på laks, blåskjell og tare som ett sammenhengende system, ikke tre isolerte konsesjoner.
Betaling for rensing: Oppdretter (eller et samarbeid med skjell- og tarebønder) kan få økonomisk uttelling per kilo nitrogen og fosfor de dokumentert tar ut gjennom skjell og tare, på samme måte som vi betaler for rensing i kommunale renseanlegg.
Strengere krav til antigroe-strategi: Hyppig notvask i sjø bør erstattes med forebyggende systemer som er vurdert og godkjent av miljødirektoratet.
Demonstrasjonsanlegg: Akkurat som forskere anbefaler for IMTA internasjonalt, bør myndigheter og næring sammen etablere kommersielle pilotlokaliteter der samdrift av laks, blåskjell og tare testes fullt ut – både miljømessig og økonomisk. Gjerne hjulpet av incentiver som miljøfleksordningen eller andre programmer som understøtter omlegging og endring.

Mer verdiskaping, mindre konflikt
Det viktigste med samlokalisering er kanskje ikke bare rensingen i seg selv, men historien vi kan skape og fortelle:

At næringen ikke bare prøver å «minimere skade», men faktisk skaper mer mat på samme fôr og samme areal.
At lokalsamfunn ikke sitter igjen med slam og miljøutfordringer, men nye arbeidsplasser innen skjell- og taredyrking.
At vi bygger et næringssystem der ressursene sirkulerer, i stedet for å renne rett ut i fjorden.

En fersk oversikt over IMTA-systemer peker nettopp på dette: når det fungerer, gir IMTA både bedre miljøprofil og mer robust økonomi enn monokultur, fordi man sprer risiko og skaper flere produkter fra de samme inputene.

Fra utslipp til ressurs – et politisk valg
Vi står i dag overfor et ganske enkelt, men grunnleggende valg:

Enten fortsetter vi som nå, og prøver å bygge oss ut av næringssaltproblemet med stadig mer avansert renseteknologi og krav om lukking av merder– med tilhørende kostnader og energibruk.
Eller så tar vi naturens egen logikk på alvor, og gjør blåskjell, tare og andre lavtrofiske arter til førstevalget for å redusere utslippene.

Chile har – litt tilfeldig, litt planlagt – vist at storskala samlokalisering av laks og blåskjell er fullt mulig. Norske fjorder har minst like gode naturforutsetninger. Det som mangler er politisk vilje, regulatoriske rammer og noen modige aktører som tør å gå foran.

Så kanskje burde vi stille oss et annet spørsmål neste gang vi diskuterer utslippskrav til oppdrett:

Vil vi virkelig fortsette å betale dyrt for å kvitte oss med næringsstoffer – når vi like gjerne kan høste dem som blåskjell og tare?