Krigsprofitt fra frakt av smolt og fôr til Russland følger norsk shipping-tradisjon

Norske rederier omgår forbudet for russiske skip å benytte seg av norske havner. Det får de godt betalt for.

Den dag idag kan en betydelig andel av landets største familieformuer knyttes til dem som eide skip ved utbruddet av første verdenskrig. Da fraktratene over Nordsjøen ble 50-doblet – og dro med seg skipsverdier og formuer. Norge var nøytral under første verdenskrig, og rederne tjente fett på det. For lutfattige Norge ble de styrtrike rederfamiliene nærmest for adel å regne.

Nøytralitet var da også planen under andre verdenskrig. Helt frem til Norge ble angrepet av Tyskland. 23. april 1940, to uker etter overfallet, gikk hele den norske handelsflåten, bestående av 1.300 skip, inn på de alliertes side. Virksomheten ble lagt under det nystiftede Nortraship, verdens største rederi. Særlig verdifull var den moderne og hurtiggående tankflåten. 175 tankskip fraktet en tredjedel av de alliertes olje i krigens to første år.

Les også: Nå går Rostein-båten inn i russisk farvann – lastet med smolt

Moralske betenkeligheter
Mens frakten for de allierte under andre verdenskrig var gullkantet – og moralsk riktig – kan en ikke si det samme om det faktum at norske tankredere fraktet olje til Sør-Afrika under Apartheid-regimet på 1980-tallet. FN frarådet oljehandel med Sør-Afrika, og i Norge var det enighet om ikke å selge nordsjøolje til apartheidstaten.

Men dette kunne omgås ved å hente oljen fra andre land, ikke minst i Midt-Østen.

Norske rederier, deriblant Mosvold, Høegh, Dahl og Fredriksen, fraktet så mye som 40 prosent av Sør-Afrikas importolje. Men ingen fraktet mer enn Sig. Bergesen. Ifølge den nederlandske aktivistgruppen Shipping Research Bureau fraktet Stavanger-rederiet nesten ti prosent av Sør-Afrikas importolje, skriver Aftenposten.

— Vi hadde moralske betenkeligheter med å seile til Sør-Afrika, men også kontraktsforpliktelser overfor våre befraktere. Vi kunne ikke la være å seile til dit såfremt norske myndigheter ikke boikottet landet, sier Morten Sigval Bergesen, som overtok ledelsen av rederiet med Petter C. G. Sundt i 1976.

Risikopremie
John Fredriksen, som idag er største aksjonær i Mowi, hentet mye av denne oljen fra Iran, et land som heller ikke var inne i det gode internasjonale selskap. Dette skjedde samtidig som Iran førte krig mot nabolandet Irak. Fredriksen har fortsatt nære forbindelser til Iran, så nære at hans stambord på Theatercafeen kalles «Kharg Island».

Risikopremien for tankrederiene, som hentet olje i krigssonen, var svært raus. Det var her John Fredriksen først tjente seg virkelig rik – og ble kjent i den norske offentligheten.

Les også: Søndag stengte Norge havnene for russiske skip. Nå går fôrfrakten til Russland med norsk flagg

Så når kjøleskipsrederiet Silver Sea frakter fôr og brønnbåtrederiet Rostein frakter smolt til Russland, har de lange tradisjoner i ryggen. Riskopremiene på fraktratene er da også høye, får iLaks opplyst av kilder med inngående kjennskap til disse kontraktene.

Lovligheten av skipsfrakten fra Norge til Russland er diskutabel. Etter at Norge har innført havneforbud for russiske skip, kan en argumentere at bruken av norske skip i grensetrafikken er et forsøk på å uthule havneforbudet. Uansett er denne moderne pomorhandelen forretningsetisk og moralsk sett svært tvilsom.