Tidvis høy avkastning grunnet konsesjoner er ikke et godt nok argument for å definere avkastning i oppdrett som grunnrente.
I diskusjonen om det bør være ekstra grunnrenteskatt for oppdrett argumenterer prof.em. Ola Flåten i DN den 16. mars for at det er stor grunnrente innen oppdrett, definert som ekstraavkastning fra høsting av en naturressurs ut over normalavkastning i andre bransjer.
Flaaten viser samtidig til at årsaken til ekstraavkastningen skyldes at konsesjonsordningen for laks gir knapphet på laks i markedet og derfor en høyere pris enn det som klarerer et slikt marked.
Jeg mener Flåten her beskriver to forskjellige årsaker til at en bransje som lakseoppdrett til tider (ikke alltid) har relativt høy avkastning. Spesielt mener jeg det ikke er nok å bruke som begrunnelse for grunnrente at en næring et år har høyere avkastning enn andre bransjer.
Grunnrente har vært diskutert siden Ricardo, der en har innsett at bedrifter i noen produksjon nyttiggjør seg ressurser i naturen som de ikke betaler en leverandør direkte for forbruket av. Gode eksempler på dette er råolje som hentes opp og regnvann som renner ned elver, men også beitemark som benyttes i reindrift, fisk og dyr som fanges der dyrene selv har funnet sitt fór osv. Noen av disse bransjene har fått ekstra grunnrenteskatt, andre ikke.
I andre sammenhenger ønsker samfunnet å kontrollere utbredelsen av en næring gjennom konsesjoner, f.eks. pga helsesikkerhet (apoteker, lege osv), for å holde en høy standard eller gi ekstra margin i en oppbyggingsfase, av miljømessige hensyn eller fordi allmennheten skal ha tilgang på natur uten store inngrep. Disse konsesjonene er da politiske beslutninger og er ikke i seg tilstrekkelig for å definere en øket avkastning som grunnrente.
Når det gjelder prisnivået på laks, vil det være flere forhold enn norske oppdrettskonsesjoner som påvirker prisnivået. Markedets pris klareres av tilbud og etterspørsel internasjonalt, og disse påvirkes av en rekke forhold på forbrukersiden, reguleringer av varebyttet mellom land, og f.eks. epidemier av lakselus og sykdom på produsentsiden.
Jeg er enig i at det kan finnes elementer av grunnrente innen oppdrett (f.eks lokaliteter som er gunstigere enn andre). Oppdretteren får også benytte et volum av havet til sin drift. Men en vil kunne finne elementer av slikt i alle næringer – f.eks. solenergi til forretningsbygg, at bondens grøde høstes fra sol og regn osv. Jeg mener benyttelsen av et volum til oppdrett ikke er tilstrekkelig forbruk av naturressurser til å kunne gi det vi normalt forstår med grunnrente.
For lakseoppdrett mener jeg spesielt at det ikke er tilstrekkelig å vise til forskjeller i avkastning som begrunnelse for at her finnes det grunnrente (å beskatte). Da ville en f.eks kunne argumentere for grunnrenteskatt for apoteket, fastlegen osv.
Oppdrettskonsesjonene er i seg selv egnet til å gi øket avkastning på lakseoppdrett, i tider der etterspørselen er høyere enn tilbudet slik at prisen blir høyere enn i et uregulert marked. Slike konsesjoner blir nå lagt ut på auksjon slik at mottaker betaler en skatt på konsesjonen lik den fordelen (en på tidspunktet mener) denne konsesjonen gir. Dermed er denne fordelen en konsesjonstildeling gir, allerede beskattet av myndighetene.
