Trump sin seier vekker umiddelbart bekymring for handelskrig og svekking av støtten til Ukraina, men det er også andre dypereliggende trender som holder europeiske politikere våkne om natten.
Man kan mene hva man vil om Elon Musk og Trump sine andre rike støttespillere, men valget er på mange måter en seier for kapitalismen, like mye som den er en seier for konservative kristne. USA ligger nå langt foran Europa i økonomisk makt – amerikanske kapitalmarkeder er fire ganger større enn i Europa og halvparten av verdien på verdens børser er nå konsentrert i USA. Amerikanske selskaper har enorme ressurser som de er villig til å satse på prosjekter med høy risiko. Microsoft, Meta, Google og Apple bruker utallige milliarder på datautstyr fra Nvidia basert på drømmen om kunstig intelligens og SpaceX brenner bokstavelig talt av milliarder på raketter og Starlink satellitter hver måned. Det satses beløp som europeiske bedrifter kun kan drømme om. Samtidig sliter europeiske land, med noen få unntak – spesielt Polen, Irland og Sveits – med stagnasjon, økte sosiale kostnader, illegale immigranter og krig i Ukraina.
Norge nyter godt av kapitalismen i USA, gjennom store aksjeinvesteringer, men sliter med de samme strukturelle problemene som resten av Europa. Den svake kronen er kanskje den fremste indikatoren, kanarifuglen i kullgruven, som begynner å henge faretruende med nebbet. Det er vanskelig å forstå hvorfor «verdens rikeste land» er nødt til å holde renta høy for å unngå en kronekollaps.
Det er sant at Norge er omtrent like rikt som USA, per innbygger, men norsk kapital er primært bundet i utenlandske aksjer. Paradoksalt nok bidrar oljefondet til kraftig vekst i USA, samtidig som muligheten til å satse på nye bedrifter i Norge er veldig begrenset. Investeringene i Norge begrenses primært for å unngå oppheting av økonomien, men skattebetalerne er heller ikke spesielt imponert over satsingen på «månelandinger» og batterifabrikker.
I den grad Norge ønsker vekst og nye bedrifter kan man altså ikke basere seg på risikokapital fra staten, men uansett hvordan man snur og vender seg er kapital nødvendig, enten gjennom lån, obligasjoner eller direkte innskyting fra private aktører. Långivere stiller vanligvis som krav at en stor del av risikokapitalen sikres gjennom private investorer.
Samtidig har vi en regjering som gjør sitt beste for å inndra kapital eller jage den ut av landet. Premisset for grunnrenteskatten er at alle fortjenestemarginer over det man får på en høyrentekonto anses å være «superprofitt» eller renprofitt som de kaller det på Blindern. Oppdrettsnæringen har hatt fornøyelsen av å være en av de første prøvekaninene, men modellen fungerer like bra på andre næringer som tjener penger. Her er det bare å stemple eierne som velferdsprofittører eller baroner, så går forslaget om dobbel skatt rett hjem. Økte marginer kommer ikke fra effektivisering av næringslivet, de kommer fra urettmessig snylting på våre felles ressurser.
I tillegg er det lurt å innføre en egen formueskatt kun for norsk kapital, og gründere som forsøker å stikke av med våre penger skal fanges med en ny exit skatt – kreativiteten er stor på skattefronten.
Budskapet er tydelig, det er utelukkende arbeidere som skaper verdier i Norge. Ideelt sett burde det ikke være privat kapital av betydning, i hvert fal ikke milliardærer! Det kan så være, men hvem skal ta opp hansken og spytte inn milliarder i risikokapital dersom den private kapitalen gradvis inndras og forvitres?
Dersom norsk næringsliv skal være konkurransedyktig må det investeres mange milliarder i ny og moderne industri hvert år – men i regjeringen, stortinget og kommunestyrene ser vi ikke den nødvendige risikoviljen eller businesskunnskapen som kreves. Det vi ser er politikere som er veldig raske til å inndra milliarder fra næringslivet, men samtidig nekter å stille med risikokapital selv. Vedum snakker varmt om statens «passive eierskap» i oppdrettsnæringen, men dette eierskapet begrenser seg til å tømme kontoen når det går bra. Risikoinvesteringer i nye slakteri, settefiskanlegg eller havmerder får næringen ordne selv.
Mitt poeng er ikke at kapitalismen er så fantastisk – men uansett hvor mye man ønsker at kapitalismen skal dø – så trenger vi nye kapitalister som kan ta over stafettpinnen når de gamle dør. Dersom privat kapital skvises ut så må staten eller andre offentlige aktører komme inn med alle de milliarder vi trenger hvert år til å fornye næringslivet. Jeg ser ikke viljen til det, eller den nødvendige kunnskapen.
