Islands største lakseoppdretter befinner seg i en bygd med 290 innbyggere: – Vi håper å skape et lite Frøya på Vestfjordene

Da Arnarlax ble etablert i 2009 i Bíldudalur på Vestfjordene, var både bensinstasjonen og skolen i ferd med å legges ned. Nesten ti år etter, mye takket være lakseoppdretteren, er det fornyet optimisme i bygda.

Kjøreturen fra Reykjavik til Bíldudalur tar rundt fem timer, hvis man er heldig med vær og vind skal sies. Kombinert med periodevis kronglete veier, er det en liten utfordring i seg selv å komme fram med bil. På veien til vest ser man utallige hester og sauer, og selv når man passerer flyplassen som ligger under ti kilometer fra bygda Bíldudalur, så er det lite som tyder på at Islands største lakseoppdretter ligger i nærheten.

Men så, ut av ingenting, får man øye på noen merder ute i sjøen. Og kort tid etterpå, rundt en sving, dukker plutselig Bíldudalur opp på andre siden av sjøen. Etter få minutter ankommer iLaks bygda.

På vei til kaia, hvor Arnarlax har kontorer og slakteri, passerer vi både en skole og en bensinstasjon. «Det er liv i bygda», som det så fint heter. I klart men kaldt høstvær blir vi tatt imot av Kristian Matthiasson, norsk-islendingen som leder Arnarlax. Mens det er motstand mot oppdrett på Island, er situasjonen helt annen i Bíldudalur, ifølge Matthiasson.

– Her er det utelukkende positivt, og folket her ser betydningen av det vi gjør. Bíldudalur var en bygd som var på vei til å gå under. Det er ikke mange år siden de vurderte å stenge både skolen og bensinstasjonen. Det ville vært de to siste spikrene i kisten for plassen her. Da ville det vært slutt, sier Matthiasson, som sammen med faren Matthias Gardarsson bestemte seg for å gjøre noe med det. Spesielt faren, som er født og oppvokst i bygda, fryktet for framtiden til Bíldudalur.

• Les også: – Det er skuddpremie på Arnarlax i øyeblikket

Så mulighet
Derfor startet de sammen «prosjekt Island». Dette skjedde på samme tid som far og sønn bodde i Norge, og fikk tildelt to konsesjoner gjennom selskapet Salmus Akva i Nordland i 2009 – året Arnarlax ble etablert.

– Samtidig som vi søkte i Norge, startet vi en prosess på Island. Vi så bygda lå helt nede, og bygder ble spesielt utsatt da finanskrisen kom på Island. Det var utrolig trist å se hjemplassen dø ut. Vel vitende om hva laksen hadde gjort i Norge, og endret små lokalsamfunn, så vi samme mulighet i Bíldudalur.

Arnarlax fikk konsesjon i 2012, og kjøpte et gammel røyeanlegg som de begynte å produsere smolt i. Den første fisken gikk i sjøen i 2014.

I dag er ambisjonen klar:

– Vi håper å skape et lite Frøya her på Vestfjordene, sier Mattiasson, med klar referanse til SalMar, som eier 40 prosent av aksjene i Arnarlax.

– Skapt en fremtid for mange
Siden Arnarlax startet opp har 80 personer flyttet til bygda.

– Det har vært en enorm vekst, og folk flytter tilbake, høyt utdannede folk. Det er folk med store ressurser, som drar tak i lokalsamfunnet  igjen, sier Matthiasson, og forklarer hva det største velferdstegnet er.

– Folk tar hånd om husene, og seg selv. De begynner å tenke på helsen sin. Å tenke på helsen sin betyr at de ser en fremtid her. Med Arnarlax i Bíldudalur har vi skapt en fremtid her for veldig mange, sier Matthiasson.

Mange av de som har flyttet til bygda, primært øst-europeere, jobber på slakteriet. Matthiasson sier at største utfordringen med slakteriet så langt har vært følgeutfordringer, blant annet da de mistet 200.000 fisk i februar på grunn av flytting av fisk i lave temperaturer.

– Det har gitt lavere volum, og det har vært mye start og stopp. Man får ikke kjørt stabilt over en lengre periode, og det bidrar til at kostnadene blir høyere enn de burde være.

Men ifølge Mathiasson er ingen sagt opp, men finnes heller ikke en ordentlig permitteringsordning på Island.

– Vi finner andre oppgaver til de ansatte på slakteriet når det er stopp i produksjonen, sier Matthiasson.

Han forteller for at de nye skal trives, er det blant annet bygd golfbane, treningsstudio, investert i tråkkemaskin for ski, startet idrettsskole og etablert bussruter til nabobygder.

– Har vi ikke lokalmiljø, har vi ikke Arnarlax. Derfor er disse investeringene viktige, avslutter Matthiasson.