Norske teknologiselskaper får støtte til utvikling, men mangler både kapital og kompetanse når produktene skal ut i volum, mener investeringsdirektør Nils Jegstad.
Det er fortsatt fullt i salen på Quality Hotel Waterfront i Ålesund når Jegstad fra det færøyske investeringsselskapet Tjaldur tar til podiumet. Rundt ham sitter gründere, teknologiselskaper og oppdrettere tett i tett – mange av dem med førstehåndserfaring med hvor krevende det er å få finansiert ny havbruksteknologi. Og Jegstad legger ikke skjul på hovedbudskapet:
– Det vi mangler, er kapital og kompetanse til å skalere, sa han fra podiet.
Tjaldur investerer i små og mellomstore selskaper i en rekke sektorer, og kommer inn i det han beskriver som «fase tre» – når teknologien er utviklet, kundene finnes, og selskapet skal vokse.
– Det viktigste er å ta riktig risiko til riktig tid. Ofte starter det med en gründer og en kunde som har et problem. Kunden må ta en del av risikoen, spesielt innen dypdrift. Uten fleksible kunder som lar deg prøve og feile, hadde mange av disse selskapene aldri eksistert, sa han.
Han trakk fram Havida som eksempel – et selskap Tjaldur kjøpte for halvannet år siden.
– Kundene deres var helt avgjørende for at de kom seg gjennom utviklingsløpet.
– Prøving og feiling er nødvendig
Ifølge Jegstad er teknologiutvikling en lang og krevende prosess.
– Prøving og feiling er helt nødvendig. Det tar ofte år før man har en løsning som faktisk fungerer. Den første kunden er sjelden den du lykkes med. Mange kunder blir slitne underveis, og gründere bærer ofte enorm personlig risiko. De har brukt sparepengene sine og pantsatt huset, sa han.
Risikoen ligger også hos oppdretterne.
– Feiler teknologien, kan konsekvensene være store: dødelighet, rømming, omdømmetap. Det gjør det krevende for kundene å ta risiko.
Det store problemet i Norge er ikke tidligfasekapital, men kapitalen som trengs for å gå fra pilot til skalering, mener han.
– Såkornfondene sitter gjerne på noen hundre tusen til et par millioner. Du kommer ikke langt med 3–5 millioner når du skal bygge produksjonsapparat. Det er i overgangen fra pilot til volumproduksjon at de fleste selskaper dør, sa Jegstad.
Når en kunde sier «vi vil ha hundre enheter», møter teknologiselskapene realiteten:
– Da trenger du produksjonskapasitet. Det er her kapitalgapet blir tydeligst.
Aquabytes undervannsrobot. Foto: Tina Totland Jenssen– Produktet må fungere, og markedet må være der
Jegstad mener at venturefond – ikke såkornfond – er nøkkelen til å løse skaleringen.
– Venturefondene kan ta risikoen. De kan investere 5–50 millioner i ett case, og de har verktøykassen som trengs for å skalere. De vet hva som fungerer, hva som ikke fungerer, og hvilke feil du må unngå. Det er derfor selskaper som Aquabyte har lykkes, sa han.
Han pekte på forskjellen mellom norske og internasjonale miljøer.
– Aquabyte hentet penger i et miljø som er vant til å ta risiko. Det gir både kapital og kompetanse fra styrerommet.
Han tydeliggjorde hva han mener må være på plass før investorer kommer på banen.
– Kravene er ganske enkle: Produktet må fungere. Du må ha betalende kunder. Teamet må være kapabelt. Og du må inn i et marked som allerede eksisterer. Du skal ikke finne opp et marked, sa Jegstad.
– Mange gründere sier de kan gå til Innovasjon Norge. Ja, du kan få tilskudd, men det er et tveegget sverd. Går det dårlig, møter du et system som følger regelboka til punkt og prikke. Garantiordningene er gode, men de krever likviditet – og det er ofte det gründere mangler mest, la han til.
Jegstad trakk også fram leasing som et undervurdert verktøy.
– Leasing kan være en god måte å finansiere utstyr på, enten for kunden eller for selskapet selv. Det kan gi rom til å vokse uten å binde all kapital.
– Havida brukte åtte år – kunne vært gjort på to
– Skal vi få til innovasjon i havbruk, må vi ha utviklingskonsesjoner eller andre ordninger som gir oppdretterne insentiver til å ta risiko. Hvis det ligger en gulrot der – som økt volum eller nye lokaliteter – da skjer det noe. Hvis ikke, skjer det ingenting, sa han.
– Havida brukte åtte år på å komme dit de er i dag. Hadde de hatt tilgang på vekstkapital, kunne det vært gjort på to–tre år, og med lavere risiko. All kapital de tjente, gikk tilbake i driften. De tok ikke ut én krone, la Jegstad til.
Til slutt oppsummerte han:
– Vi har nok såkornfond. Vi har nok kapital i småskala. Det vi mangler, er kompetanse og kapital til å skalere. Venturefondene må inn, og familiekontorene langs kysten må bygge kompetanse. Mange av dem har skalert egne virksomheter – den erfaringen kan brukes til å hjelpe andre. Dette går i bølgedaler, og det må man forstå hvis man skal investere i teknologi.
