Samfunnsoppdragets styringsgruppe leverer i disse dager konkrete forslag til regjeringen om hvordan produksjon og bruk av bærekraftige råvarer til fiskefôr i Norge kan akselereres. Sett fra industriens ståsted er det behov for virkemidler som både stimulerer videre innovasjon og dokumentasjon, og som samtidig reduserer markedsrisikoen ved etablering og oppskalering av ny industri.
Slike virkemidler er avgjørende i oppstartsfasen for å realisere den ønskede produksjonen i tråd med samfunnsoppdragets mål. De er ikke ment som varige støtteordninger, men som midlertidige tiltak som gjør at teknologier og ingredienser med stort volum- og markedspotensial kan komme opp i storskala kommersiell produksjon.
Havbrukssektoren er en av Norges viktigste næringer. I 2024 eksporterte vi sjømat for 175 milliarder kroner, hvorav lakseeksporten alene utgjorde 123 milliarder. Næringen sysselsetter rundt 100.000 mennesker – om lag en tredel direkte i havbruk, og to tredeler i leverandørindustri og verdikjede.
Fiskefôr utgjør den største innsatsfaktoren i produksjonen, og fôrsektoren er preget av lave marginer og høy skalaeffekt på lønnsomhet. Kapitaltilgang til oppskalering av ny produksjon blir dermed en sentral flaskehals. Samtidig krever oppbygging av ingrediensindustri, uavhengig av teknologi, betydelig tilgang på grønn energi. Dersom ny ingrediensindustri gis fortrinn til fornybar energi, kan dette både sikre en strategisk viktig ressurs for nasjonal matproduksjon, styrke selvforsyningen og bidra til lavere klimaavtrykk.
Tiltak 1: Øremerke inntil 30 forskningskonsesjoner for fullskala uttesting og dokumentasjon
Nye ingredienser utvikles gjerne i samarbeid med forskningsmiljøer, og mye dokumentasjon om tekniske egenskaper, fôringsøkonomi, klimaavtrykk og dyrehelse foreligger allerede. Likevel gjenstår alltid risiko for sluttbrukere. Denne kan kun reduseres gjennom uttesting i fullskala, under reelle driftsforhold langs kysten.
Forskningskonsesjoner har tidligere vist seg å være effektive virkemidler for å dokumentere økonomi, klimaeffekter, fiskehelse og velferd. Data fra slike konsesjoner gjør førstebrukere tryggere og avdekker risikofaktorer tidlig. Ordningen er velkjent, innebærer ingen direkte kostnader for myndighetene, og gir i tillegg forskningsfinansiering gjennom salg av fisk.
Tiltak 2: Innføre pris-kompensasjonsordning via differensialkontrakter
Nye ingredienser møter sterk priskonkurranse fra etablerte råvarer som soyamel, fiskemel, hvete og maisgluten. I en tidlig industrialiseringsfase vil nye produkter derfor ha en kostnadsulempe, selv om de på sikt kan bli konkurransedyktige.
For å redusere markedsrisiko foreslås etablering av et instrument for differensialkontrakter, der staten midlertidig dekker merkostnaden for bruk av bærekraftige råvarer. Ordningen kan begrenses til et kronebeløp pr. kg, en tidsperiode og et volum tilpasset teknologi og investeringsbehov. Dette vil:
- Stimulere tidlig bruk
- Kompensere for risiko
- Sikre verdifulle data om helse, velferd og produktivitet
Tiltak 3: Videreføre satsing på forskning innen fermentering
Det er de siste ti årene investert betydelige midler i FoU på fôringredienser, og mange kandidater er godt dokumentert. Fremover bør innsatsen konsentreres om færre, men lovende kandidater, særlig innen fermenteringsteknologi.
Fermentering gir, høy konverteringseffektivitet, fleksibilitet i bruk av bærekraftige substrater og effektiv utnyttelse av fornybar energi.
Flere fagmiljøer, (deriblant SINTEF) har pekt på at det er nettopp innen fermentering man kan oppnå kombinasjonen av bærekraft, lønnsomhet og skala som samfunnsoppdraget krever. Forskningsprogrammer bør prioritere dokumentasjon av helse- og velferdseffekter, samt utvikling av mer energieffektive nedstrømsprosesser.
Tiltak 4: Styrke beredskapslagring av fôringredienser
Norge har en selvforsyningsgrad under 50 %, og tallene inkluderer ikke marin mat. I akvakultur blir beredskap særlig kritisk, ettersom 92 % av fôringrediensene importeres. Vi har til enhver tid rundt 800.000 tonn levende laks i sjø som må ha fôr, og stabile råvareleveranser er avgjørende.
Ingredienser har lang holdbarhet, kan lagres ved romtemperatur og binder lite kapital. Et samarbeid mellom industri og myndigheter bør legge til rette for større, mer fleksible beredskapslagre, med lave kostnader og høy nasjonal beredskapsverdi. På Færøyene finnes et forbilde: fjelltunneler med 40.000 tonn fiskemel på lager. Det bør settes en nasjonal målsetting for hvor mye råvarer som skal lagres, og etableres avtaler med industrien om kostnadsdeling og statlig kompensasjon.
Tiltak 5: Kartlegge energibehov og etablere fire industrisymbiose-huber
Tilgang på grønn energi er en nøkkelfaktor for ny ingrediensproduksjon. Fôrsektoren baseres hovedsakelig på tørre råvarer, som krever energiintensiv tørking. Norge har begrenset tilgang på naturlige proteiner, men rikelig tilgang på fornybar energi. Ved å bruke fornybar elektrisk kraft til tørking kan vi potensielt kutte energiforbruket med opptil to tredeler ved hjelp av varmepumpeteknologi, en løsning som i liten grad er tatt i bruk i sektoren.
Gjennom industrisymbioser kan man skape sterke synergier ved å utnytte lokale sidestrømmer, dele energisentraler, lager, logistikk og renseanlegg. Vi foreslår at myndighetene tilrettelegger for etablering av fire slike huber langs kysten, lokalisert nær eksisterende industri og med god tilgang til kraft og infrastruktur.
Tiltak 6: Etablere et fond på 5 milliarder kroner for lån og garantier til fullskala anlegg
Vi støtter Sjømatbedriftenes innspill: «Sjømatbedriftene ber regjeringen sørge for fem milliarder kroner til bærekraftig fiskefôr i statsbudsjettet for 2026.»
Utvikling og etablering av produksjon av nye ingredienser krever betydelig kapital, både til prosessinnovasjon, dokumentasjon, markedsintroduksjon og bygging av anlegg med kai, lagring, energi- og dampforsyning og rensing. Kapitalbehovet er for stort for tradisjonell venturefinansiering, men samtidig for risikabelt for ordinær infrastrukturfinansiering.
Et fond på 5 milliarder kroner, øremerket delfinansiering av industriprosjekter som bidrar til klimavennlig og selvforsynt fôr, vil være et kraftfullt virkemiddel for å realisere samfunnsoppdragets mål.
