Petroleumsvirksomheter globalt har fått et skudd for baugen som følge av de lave råoljeprisene som i tillegg er spådd å forbli lave i lang tid framover. Effekten av dette ser vi i form av redusert aktivitet som følge av at marginale utbygginger allerede er ulønnsomme og at planlagte utbygginger settes på hold. Rigger og fartøy går i opplag, verft mangler oppdrag og arbeidere sies opp i tusentalls.
Sjømatnæringa, og ikke minst oppdrett, er derfor kommet i vinden for tiden. Tilstrømmingen av interessenter særlig fra offshorenæringen er stor. I løpet a relativt kort tid ser det ut for at vår næring kan velge på øverste hylle når det gjelder kloke hoder og teknologi av ypperste klasse. Spørsmålet blir om vi kan nyttiggjøre oss denne kompetanse og kapasitet? Jeg vil si ja til noen, men nei til de fleste. Årsaken ligger i at våre fiskerier kjører på full bestandsutnyttelse og at oppdrettsnæringa ikke er rigget for vekst. Til det er den politiske og forvaltningsmessige motstand på alle plan for stor.
Lukrativt
Motstanden kan illustreres i dette kroneksemplet: Onsdag 2. september går ordføreren i Lenvik på Senja ut med planer om å gjøre kommunen til den største på sjømat i Nord-Norge. Torsdag forrige uke går fylkesmannen i Troms, Bård Pedersen, ut med beskjed om at planene om vekst ikke blir noe av. Han går mot planene til Lenvik og Salmar og vil fjerne laks verdt en halv milliard kroner. Begrunnelsen er at han vet at oppdrett er lukrativt økonomisk, men noen ganger må miljøet vinne. Man må beholde både det store og det lille vettet fortsetter han. Han tenker da vel helst på Gjelstens sitt lakseparadis i Målselva og ikke på Lenviks framtidige muligheter som sjømatkommune.
I samme fylke har de såkalte faginstansene redusert ønsket fra kommunene i Troms om arealtilgang til oppdrett fra 60 til 30 områder. Dette er vel bare nok et eksempel på hva feilinformasjon og mangel på kompetanse kan føre til.
Så finnes det også noen lyspunkter: Statssekretær Amund Drønen Ringdal uttaler på torsdag at «arbeidsplasser må gå foran fromme mål». Han sier videre at landet er bygd på naturressurser, og at det er det vi har. Våre ressurser må forvaltes godt, da vi ikke lengre har den luksusen at fromme politiske målsetninger kan komme før lønnsomme og sikre arbeidsplasser på kysten. Bra sagt Amund…
Motesak
Frank Bakke Jensen har også uttalt seg i sakens anledning. I en artikkel i iLaks under tittelen «Fylkesmannen opptrer som om han vet bedre enn Stortinget», sier han klar fra hvor skapet skal stå. At han med sine uttalelser erter på seg Kjetil Hindar, forskningsleder i NINA, er som ventet. Det er nemlig her våre største hindringer til framtidig vekst ligger, og Hindar utgjør bare en av dem. Det finnes mange flere som Hindar i våre mange institutter, institusjoner, stiftelser, direktorater og hva det nå heter alle sammen.
Det er blitt en motesak å være motstander til vekst i oppdrettsnæringen, særlig fra mennesker som sitter på lønn fra det offentlige. Det kan imidlertid bli slik at de også til syvende og sist må ta inn over seg landets økonomiske realiteter. Hvis ikke da et skifte i forvaltningsregime i mellomtiden rigger oppdrettsnæringa for vekst, og at den slik kan forsterke sin økonomiske betydning for den norske velferd.
La oss tro dette skjer, håpet ligger i at våre rikspolitikere slutter å opptre som populister og i stedet tar det ansvaret som følger med å styre landet.
