Oppdrettsnæringen har lenge vært preget av en «gjør det selv»-kultur. Men når marginene krymper og regelverket skjerpes, kan det være på tide å tenke nytt. Hvorfor skal oppdretterne eie alt selv, også utstyr som ikke skaper verdier i kjernevirksomheten?
I mange andre bransjer har bedrifter for lengst sluttet å eie alt selv. Equipment as a Service (EaaS) er en fremvoksende modell der kunden ikke kjøper og eier utstyret selv, men betaler for bruken av det, som en tjeneste. Leverandøren står for drift, vedlikehold og ytelse, mens kunden får forutsigbare kostnader og slipper store investeringer. Modellen brukes allerede i alt fra energiproduksjon og IT til industri og landbruk. Fordelen er at flere deler samme spisskompetanse og erfaringer. Noen andre har allerede gjort feilene for deg, slik at de ikke gjentas.
Forskjellen fra tradisjonell leasing ligger også i hvem som bærer risikoen og hvem som eier ansvaret. I en EaaS-modell ligger både drift, vedlikehold og ytelse hos leverandøren, mens kunden frigjør kapital og kan konsentrere seg om kjernevirksomheten.
Når eierskap blir en byrde
Oppdrettsnæringen har vokst frem gjennom sterk fagkultur, teknisk forståelse og en «gjør det selv»-mentalitet. Det har vært en styrke i mange år, men dagens krav til miljø, dokumentasjon og driftssikkerhet gjør at eierskap til alt utstyr ikke nødvendigvis er den mest effektive løsningen lenger. Å eie betyr i praksis å bære risiko, binde kapital og bygge opp kompetanse på områder som ikke skaper direkte verdier i produksjonen.
Kostnadene løper løpsk, særlig på land
Bygging av landbaserte oppdrettsanlegg har de siste årene blitt så kostbart at mange vil slite med produksjonskostnadene. En oppdretter som bygger et anlegg for 1 000 tonn kan eksempelvis ha investeringskostnader på over 150 000 kroner per tonn kapasitet. Marginene tåler derfor lite før lønnsomheten ryker. Investeringene er enorme, og marginene er ofte avhengige av at lakseprisen holder seg stabilt høy. Men som alle i næringen vet, svinger prisene voldsomt, fra rekordnivåer til perioder der salgspris ligger under produksjonskost. Dette kjenner vi igjen fra en annen stor næring, nemlig oljenæringen.
Slambehandling, et stadig mer krevende støtteområde
Slamhåndtering, det fagfeltet jeg jobber innen, er et tydelig eksempel. Dette er et felt som aldri kommer til å bli lønnsomt. Det domineres ofte av egne «Petter Smart»-løsninger som på papiret fungerer godt, men i praksis blir dyrere enn planlagt. Høye kostnader, tekniske krav og strengt regelverk gjør at det krever stadig mer oppfølging og kompetanse, noe som ligger utenfor oppdretternes primæroppgaver. Feil kan gi både omdømmetap, miljøkonsekvenser og økonomiske tap. Ved å kjøpe slike tjenester gjennom en EaaS-modell kan ansvaret for teknologi, drift og dokumentasjon flyttes dit kompetansen faktisk ligger, hos leverandørene
Et eksempel fra en helt annen bransje
En stor produsent av bakevarer fortalte nylig hvordan de tenkte da de bygde et nytt, toppmoderne bakeri: «Det eneste vi eier selv er selve bollemaskinen, som representerer kjernevirksomheten. Resten er satt ut til dem som kan det. Det har redusert investeringene enormt, samtidig som vi alltid har høyeste prioritet hos leverandørene, fordi kostnaden ved feil faller på dem, ikke oss,» sa selskapets CFO.
Denne måten å tenke på er i ferd med å redefinere hva det faktisk betyr å drive effektivt. Det handler ikke lenger om å eie mest mulig, men om å utnytte kompetanse og ressurser best mulig, spesielt i støttefunksjonene som ikke direkte påvirker produksjonen.
Et tankesett som må endres
«Vi er vant til å eie alt selv. Men når regelverket endrer seg raskere enn teknologien, blir det en risiko å skulle være ekspert på alt,» sier en økonomisjef i et mellomstort oppdrettsselskap på Vestlandet. Overgangen til EaaS handler like mye om ledelse og tillit som om teknologi. Når leverandørene tar ansvar for drift, vedlikehold og ytelse, kan oppdrettsselskapene konsentrere seg om det som faktisk teller, selve fiskeproduksjonen.
Når EaaS gir mest mening
EaaS egner seg best på områder utenfor selve kjernevirksomheten, men som likevel krever store investeringer, oppfølging og dokumentasjon. Felles for disse områdene er at de binder kapital, øker kompleksiteten og tar fokus bort fra primæroppgaven – å produsere fisk effektivt og lønnsomt. Typiske kjennetegn er:
1. Kapitalkrevende utstyr eller anlegg – store investeringer som kan erstattes med forutsigbare tjenestekostnader.
2. Støttefunksjoner som slambehandling, logistikk eller teknisk drift.
3. Strenge regulatoriske krav til for eksempelvis miljø, kvalitet og dokumentasjon.
4. Mulighet til å flytte ansvar og risiko – leverandøren har driftsansvar og står for etterlevelse av krav.
5. Bygg og teknisk drift – oppdrettere skal ikke bruke tid som «vaktmester». Vedlikehold og teknisk støtte bør håndteres av fagfolk.
Kort sagt:
EaaS-modeller gir forutsigbar økonomi, reduserer risiko og frigjør kapital som kan brukes til forbedringer i kjernevirksomheten. Områder som slambehandling, energiløsninger, IT, overvåking og logistikk peker seg ut som naturlige kandidater. I en tid der marginene blir tynnere og kravene strengere, kan de som først tør å slippe eierskapet til støttefunksjonene, også bli de som står sterkest.
Eierskap gir kontroll – men fleksibilitet skaper lønnsomhet.
