Når fiskehelse kommer først, kan vi få bukt med de dystre dødelighetstallene i oppdrettsnæringen. For 63 millioner døde laks i norske merder i 2023 kan vi ikke leve med. Men da må næringen og myndighetene ta grep sammen.
Havforskningsinstituttets risikorapport og Veterinærinstituttets fiskehelserapport peker på formidable utfordringer i dagens industri. Samtidig har flere oppdrettere under ti prosent dødelighet, noe som viser at det er mulig å oppnå bedre resultater. At Sjømat Norge erkjenner at næringen skulle ha vært «raskere på avtrekkeren» og selskaper som SalMar nå setter ekstra fokus på dyrevelferd med sitt initiativ “Salmon Living Lab”, er viktige signaler i riktig retning.
Havbruksselskapenes adferd i dag er i praksis et resultat av både myndighetenes rammebetingelser og egne valg. Vi ser betydelige variasjoner når det gjelder biologisk prestasjon og dødelighet hos de forskjellige selskapene. Dette kan ha årsaker som er vanskelige å forutse eller kontrollere, men det er grunn til å tro at variasjonene også skyldes egne valg i produksjonskjeden fra yngel til slakteklar matfisk. Bak de valgene kan det igjen ligge variasjon i kunnskapsnivå i alle ledd og nivåer i selskapene.
Høy dødelighet, dårlig velferd og dårlig vekst kan ofte være et resultat av et intensivt produksjonsmiljø på land som ofte avviker fra laksens naturlige livsbetingelser og har bidratt til smolt som er lite robust i forhold til ulike påkjenninger i sjøfasen. En lite robust laks tåler lakselusbehandling dårlig, da behandlingen stresser og kan direkte skade fisken. I tillegg kan laksen allerede være svekket på grunn av infeksjonssykdommer og redusert gjellefunksjon.
Våre institusjoner representerer hele bredden av fagområder innen havbruk. Basert på vår forskning mener vi det er et komplekst samspill mellom politiske, regulatoriske, kommersielle, tekniske og biologiske prosesser som gir dårlig dyrevelferd og høy dødelighet. Det er behov for nye felles mål og en ny felles forståelse av hvilke tiltak som kan få ned dødeligheten. Dette må forankres i en ny politikk. Den fremtidige miksen av tiltak omfatter forskning, investeringer i ny teknologi, og praktisk kompetansebygging som gir endring i driften fra egg til slakteklar fisk.
De signalene myndighetenes politikk, reguleringer og forvaltning i praksis sender, skaper viktige økonomiske insentiver for oppdretternes beslutninger om teknologiske løsninger, drift og røkting av fisken gjennom hele produksjonskjeden. Vår vurdering er at samfunnets rammeverk for havbruk ikke møter utfordringene anno 2024. Dette bunner delvis i en utilstrekkelig forståelse av hvordan lover, forskrifter og forvaltningspraksis påvirker beslutninger i produksjonskjeden fra yngel til slakteklar matfisk – ofte med uheldige konsekvenser for laksens velferd.
Et sentralt problem er at samfunnets reguleringer ikke tilstrekkelig ivaretar hvordan driften på ett havbruksanlegg påvirker laksens helse og velferd i naboanleggene og miljøet rundt. De gir ikke sterke nok føringer når det gjelder å ta hensyn til andre, og ikke minst, samarbeide seg imellom om effektive tiltak. Reguleringene kan endres på måter som gir både større lønnsomhet for havbruksnæringen og bedre liv for laksen. Her peker NOU2023:23 «Helhetlig forvaltning av akvakultur for bærekraftig verdiskaping» og en fersk VI-HI-UiS rapport «Fra rød til grønn kyst» retning med klare anbefalinger.
I dag står flere selskaper alene når de tester delvis lukkede merder som kan bidra til lavere dødelighet. Det er dyrt og innebærer stor risiko. Når det i tillegg er svært god inntjening på åpne merder, er det kanskje ikke så rart at de fleste da velger nettopp den løsningen. Vi mener at fremtidens havbruksnæring bør preges av et mangfold av produksjonsteknologier, som kombineres for størst mulig verdiskapning samtidig som både fiskevelferd og miljø ivaretas.
Dette vil kreve økt kunnskap og at denne tas i bruk. Skal vi lykkes med å justere kurs trenger vi å fortsatt utvikle grunnleggende kunnskap innenfor et bredt spekter av områder, samtidig som vi sikrer den teknologiske utviklingen gjennom insentiver til å ta både kunnskap og teknologi i bruk.
Vi ønsker velkommen bidrag fra næringen som kan gi produksjon av mat godt forankret i oppdrettslaksens biologiske behov. Parallelt er det også helt nødvendig at myndighetene viser retning og får framdrift i utvikling av et rammeverk som kan gi laksen bedre liv og kysten bærekraftig vekst.
