Hvordan kunne regjeringen ha stoppet Salma-nedleggelsen?

Når filetknivene legges ned på Bremnes, har regjeringen sin del av skylden.

Det er noe tafatt og hjelpeløst over det. Noe handlingslammet. Når statssekretær Even Sagbakken (Ap) sier at «det er synd at Salma-laksen forsvinner som et høykvalitetsprodukt, men hvordan selve produksjonen innrettes, eller hvilke produkter en bedrift skal satse på, er naturlig nok en beslutning for den enkelte virksomhet.»

Han slår inn åpne dører når han legger til:

– Regjeringen er opptatt av å skape stabile rammevilkår for næringslivet og tilrettelegge for økt bearbeiding i Norge.

Så langt, på sine tre år, har ikke regjeringen fått gjort så mye akkurat der. Håpet er at det skjer noe neste år, før Ap og Sp formodentlig går av ved et ventet valgnederlag.

Foredling
Kunne regjeringen ha gjort noe før nedleggelsen av Salma-fabrikken var et faktum?

Selvsagt kunne den det.

Myndighetenes primære rolle i næringspolitikken er å legge rammebetingelser for landets bedrifter. De skal legge til rette for ønsket drift, og begrense uønsket aktivitet.

Arbeidsintensiv foredling av laks er trygt innenfor første kategori.

Næringspolitikk er for ansvarlig statsråd, Cecilie Myrseth, å stå med en plakat på Gardermoen og ønske Sveits-flyktninger velkommen tilbake til Norge. Aktiv næringspolitikk er for statsminister Jonas Gahr Støre å snakke seg varm om subsidiert havvind, batterisatsing og karbonfangst.

Ingen på Bremnes ber om subsidier. Men det er andre rammebetingelser som kunne bøte på problemet.

I dette tilfellet er sesongtilpasset MTB et nærliggende virkemiddel, for å sikre fabrikken jevne forsyninger av råstoff. Bremnes Seashore har tidligere bedt om dette. Det har også en annen storaktør i foredling, Nordlaks.

Regjeringen kunne fulgt opp skatteforliket fra ifjor vår og lagt frem en miljøteknologiordning, som ville kunne begrense skadeeffektene av biomassenedtrekk i regionen.

Tappe
For ikke å snakke om skatt, hvor særnorsk formueskatt tvinger Bremnes Seashores eiere til å tappe bedriften for likviditet og investeringskapital, via utbytter, som beskattes med vanvittige 37,8 prosent. Og da har vi ikke nevnt særskatten for laks, grunnrenteskatten, som ytterligere hemmer investeringsiveren.

Det er et bevisst valg av Ap/Sp-regjeringen å støtte seg til koalisjonspartner SV sin skatte- og næringspolitikk. Og SV går ikke til valg for å tekkes næringslivet. Det er en ærlig sak. Men da får dette strategivalget konsekvenser som vi har sett på Kvednavikjo på Bømlo, der 100 ansatte like før jul mister jobbene sine.

Det er tydeligvis langt fra Løvebakken til Kvednavikjo. Ikke når en ser på kartet, men når en ser på tankesettet og ideologien. Næringspolitikken regjeringen fører overfor landets oppdrettsnæring, bransjen som har best odds for å dekke opp når oljealderen omsider er over, har et navn. Navnet er næringsfiendtlighet.