Lusesituasjonen i Nord-Norge har nådd historiske høyder, og en rekke oppdrettere står nå i en situasjon hvor de ikke har mulighet til å overholde lusegrenser, har begrenset tilgang til godkjente avlusningsmetoder og har liten eller ingen tilgang på brønnbåt eller slakteri når det virkelig er behov for det. Hva gjør oppdretteren da, og kan umulighet frita for handlingsplikt, straffeansvar eller andre kortsiktige eller langsiktige virkninger?
Den siste tiden har det vært høye sjøtemperaturer og en stor økning i mengden lakselus i Nord-Norge. Situasjonen beskrives som ekstraordinær, og rammer flere oppdrettere. Oppdretterne har iverksatt en rekke tiltak for å håndtere lusepresset, med ytterligere avlusingsoperasjoner og forsert utslakting på enkelte anlegg. Det store lusepresset gjør det likevel krevende å overholde de fastsatte lusegrensene, samtidig som fiskehelse og fiskevelferd skal ivaretas. Mattilsynet har varslet bruk av inngripende virkemidler som tvangsmulkt og pålegg om redusert MTB dersom lusegrensen ikke overholdes. Samtidig er det begrenset kapasitet og tilgang til brønnbåter, lusebehandling og slakterier. Flere oppdrettere har behov for de samme ressursene i denne situasjonen som har oppstått, og behovet er nå større enn kapasiteten. Oppdretterne står dermed i en vanskelig situasjon der det er krevende å oppfylle alle forpliktelsene. I noen tilfeller kan det i en slik situasjon eksempelvis være praktisk umulig å overholde lusegrensen på en lokalitet og samtidig overholde MTB-grensen på en annen lokalitet.
Slike utfordringer vil i seg selv ikke frita oppdretterne fra handlingsplikter. Oppdretterne må etter beste evne overholde regelverket og iverksette nødvendige tiltak for å søke å oppnå dette. Internkontrollforskriften stiller også krav om beredskapsplaner og tiltak for å redusere risiko. Lakselus er i utgangspunktet en kjent risiko som oppdretterne forventes å ha beredskap for. Det kan likevel stilles spørsmål om hvor påregnelig denne ekstraordinære lusesituasjonen var for oppdretterne, og om situasjonen må anses som et forhold utenfor hva oppdretterne kunne forutse og forventes å ta høyde for i sin beredskap.
Det er i denne situasjonen et viktig utgangspunkt at innhold og frister i Mattilsynets vedtak, der det også treffes vedtak om tvangsmulkt, må være realistiske og objektivt sett mulig å gjennomføre. Frostating lagmannsretts avgjørelse i en tidligere sak (LF-2011-43875) er illustrerende i så måte. I den saken hadde Mattilsynet fattet vedtak om tvangsmulkt i forbindelse med pålegg om avlusing. På bakgrunn av de konkrete omstendighetene, som blant annet omfattet begrensninger i tilgang til brønnbåt, kom lagmannsretten til at pålegget om avlusing objektivt sett hadde vært umulig å oppfylle. Vedtaket om tvangsmulkt ble derfor kjent ugyldig. Oppdretterne må utfra sine forutsetninger vurdere om det er hensiktsmessig å innlede nærmere dialog med Mattilsynet om passende frister, gjerne så tidlig som mulig slik at det også blir mulig å koordinere tiltak med andre oppdrettere. Om et pålegg ikke er mulig å etterkomme, bør oppdretteren vurdere å klage på vedtaket og om nødvendig be om utsatt iverksettelse. Mattilsynet har også et handlingsrom til å finne hensiktsmessige løsninger i de enkelte tilfellene, og kan blant annet gi dispensasjon fra krav i regelverket om lusegrenser. Om det skulle bli nødvendig, er det også mulig å søke Fiskeridirektoratet om dispensasjon fra MTB-grenser.
Dersom Mattilsynet eller Fiskeridirektoratet vurderer reaksjoner for overtredelser av regelverket, vil det være relevant for oppdretterne å få frem forhold som har gjort det praktisk umulig å etterleve regelverket. Oppdretteren bør derfor så langt som mulig dokumentere skriftlig den konkrete situasjonen og de vanskelighetene de står overfor. Oppdretterne bør videre sikre dokumentasjon for sin lojale etterlevelse av det øvrige regelverket, blant annet oppfølgingen av bedriftens internkontrollsystem. I denne sammenheng vil bedriften normalt ha plikt etter internkontrollforskriften til å dokumentere avvik og uønskede hendelser i forbindelse med lusesituasjonen som har oppstått.
Dersom oppdretterne har opptrådt forsvarlig og tatt nødvendige forholdsregler for å unngå overtredelser av krav i regelverket, vil det i utgangspunktet ikke være grunnlag for straffeansvar på bakgrunn av uaktsomhet. Det er imidlertid verdt å huske på at uaktsomhetskravet er strengt.
Samtidig som oppdretterne håndterer den krevende situasjonen på merdkanten, kan det også gjøres andre forberedelser for å styrke håndteringen fremover. Det kan for eksempel være aktuelt å gjennomgå forutsetningene for beredskapsplanene, og forsikre seg om at avtaler om tilgang til kapasitet i brønnbåter og slakteri er tilstrekkelig formalisert og tilpasset en situasjon med økte lakselusforekomster.
Hvis vi skal oppsummere kort hva den enkelte oppdretter som opplever å stå i en helt umulig situasjon bør gjøre, så må det være å rapportere korrekt, være nøye på intern rapportering/avvikshåndtering, sikre god dokumentasjon for alle avtaler, tiltak og henvendelser, samt være tydelig på de valg en gjør og hvorfor en gjør dette, samt innlede en tidlig dialog med relevante offentlige myndigheter. Hvis situasjonen er uløselig, så kan dette være relevante forhold som må komme tydelig frem.
