Fiskens helse er viktig for om den vil tåle belastningen som trengning, håndtering og behandling vil medføre.
Det vises til artikkel publisert på iLaks den 7. juni med tittel «-Helsefakta må på bordet i samband med lusebehandling».
Fish Vet Groups globale patologteam bestående av 19 erfarne fiskepatologer ønsker å bidra til diskusjonen om hvordan man best, raskest og mest nøyaktig kan vurdere fiskens helse.
Normal hjertemuskel hos laks. FOTO: Fish Vet Group NorgeDet er liten tvil om at fiskens helse er viktig for om den vil tåle belastningen som trengning, håndtering og behandling vil medføre.
En uttalt hjertemuskelbetennelse med sekundær sirkulasjonssvikt som ofte sees ved kardiomyopatisyndrom (CMS), hjerte- og skjelettmuskelbetennelse (HSMB) eller pankreassykdom (PD) vil svekke fiskens evne til å tåle en slik behandling. Det samme gjelder moderate til uttalte gjelleforandringer som ved for eksempel amøbegjellesykdom (AGD).
Fiskehelserapporten 2017 beskriver også at slike underliggende sykdommer ble relatert til akutt dødelighet i forbindelse med behandling. Dødelighet i forbindelse med behandling (som f.eks. avlusing) er en svært vanlig problemstilling patologene hos Fish Vet Group Norge får oppgitt når vi mottar prøver fra fiskehelsetjenestene. Ved histopatologisk undersøkelse påviser vi da ofte uttalt CMS eller uttalt gjellepatologi.
Diagnostisk histopatologi er en godt etablert metode som går ut på at erfarne patologer undersøker vev for mikroskopiske forandringer. Metoden vil i de fleste tilfeller avdekke både infeksiøse (smittsomme) og ikke-infeksiøse sykdommer. En stor fordel med metoden er at den også er egnet til å vurdere graden av vevsforandringer som ofte er direkte knyttet til organfunksjon (f.eks. hjerte/gjellefunksjon).
Klinisk kjemi er et annet verktøy i utstrakt i bruk i veterinær- og humanmedisin der man kan undersøke organspesifikke stoffer i en blodprøve. Klinisk kjemi har hittil vært lite i bruk hos fisk, men nylige studier tyder på at det også kan være et nyttig verktøy for å vurdere funksjonen til enkelte organer uten å måtte avlive fisken. Klinisk kjemi vil imidlertid ikke gi en diagnose, derfor bør prøver til histopatologi (og evt. PCR og/eller bakteriologi) tas ut i tillegg ved mistanke om sykdom.
PCR er en svært sensitiv metode for påvisning av patogener, men vil ikke si noe om graden av vevskade ved en eventuell infeksjon. PCR er derfor lite egnet til å vurdere organenes funksjon og fiskens generelle helse.
Avgjørelsen om fisken vil tåle håndtering eller ikke må ofte tas under tidspress. Da er det avgjørende å skaffe mest mulig informasjon om fisken på enklest og raskest mulig måte. Mye viktig informasjon kan skaffes av veterinærer og fiskehelsebiologer allerede på anlegget.
En grundig gjennomgang av anleggets sykdomshistorikk (har det f.eks. vært påvist CMS på anlegget nylig?), dødelighet, vekst- og miljødata (f.eks. oksygen, salinitet, temperatur, siktedyp og resultat av vannprøver) gir et godt utgangspunkt. Observasjon av fisken i merden kan gi informasjon om f.eks. gjellefunksjon. Utvendig undersøkelse og obduksjon av noen individer (helst svimere eller ferske dødfisk) og prøvetaking for histopatologi og PCR bør alltid gjennomføres før en operasjon som medfører stress.
Ved mistanke om sykdom kan histopatologisk undersøkelse bekrefte eller avkrefte dette og gi en indikasjon om graden av vevsskade. Hasteanalyse med svar innen 24 timer fra prøvens ankomst til laboratoriet er tilgjengelig. Vannprøver kan undersøkes med mikroskopi på anlegget av opplært personale eller sendes for påvisning av vannbårne organismer som kan påføre gjelleskade. Dersom det ikke finnes tegn til sykdom, kan man oppbevare prøvene og analysere disse i etterkant dersom operasjonen ga høy dødelighet.
Vi ønsker å påpeke at generell helsetilstand best lar seg vurdere ved hjelp av gjennomgang av anleggets helse- og miljø-data sammen med kliniske observasjoner og analyse av prøver (histopatologi, klinisk kjemi, PCR og/eller bakteriologi). Antall og type diagnostikk bestemmes på faglig grunnlag av fiskehelsepersonell ofte i samråd med en erfaren fiskepatolog.
Histopatologisk undersøkelse av et fullt organsett (for fisk vil dette være gjelle, hjerte, lever, nyre, milt, hud, skjelettmuskel og pankreas/pylorus) er gullstandarden for å vurdere sykdomsforandringer både i huden og indre organer. Histopatologi er dermed det beste diagnostiske verktøyet vi har for å vurdere fiskens generelle helse per i dag.
