Hvor mange workshops må vi ha før slammet faktisk blir brukt?

Meninger
0

Det er flott at forskere, klynger og leverandører innen landbasert oppdrett viser engasjement for å utnytte fiskeslam bedre. Men etter å ha deltatt på arrangementer i over ti år, må vi stille spørsmålet: Hvor mange workshops må vi egentlig ha før slammet faktisk blir brukt?

Flere ganger i året arrangeres en ny workshop om slam og hvordan dette kan utnyttes bedre. Temaet er viktig, ja. Som aktør i bransjen har vi jobbet med dette daglig i over ti år, og ser at de løsningene som stadig etterlyses i slike fora, finnes allerede. De er ikke konsepter, skisser eller visjoner – de er i drift, hos oppdrettere, med dokumentert effekt på både logistikk, utslipp og kostnader.

Slam er ikke et forskningsprosjekt. Det er en driftsutfordring, og en forretningsmulighet.

Vi har full forståelse for at forskere, rådgivere og klynger har behov for å belyse problemstillinger og teste ideer. Men for oss som jobber praktisk med å hygienisere, tørke og resirkulere fiskeslam til nyttig gjødsel, føles det som vi deltar i den samme samtalen – på repeat!

Fiskeslam fra ferskvannsanlegg er i dag anerkjent som en råvare i nye norske regelverk, og vi vet at tørking gir både:

  • 70–80 prosent lavere transportvolum og CO₂-utslipp i transport
  • Et stabilt, luktfritt og lagringsdyktig produkt
  • En reell mulighet for kommersialisering som bærekraftig gjødsel – ikke bare et avfallsproblem

Alt dette leveres allerede i praksis. Og det virker.

Det er ikke løsningene eller teknologien som mangler – det er viljen til å velge dem.

Vi har allerede kunder som får slammet sitt hentet, tørket og utnyttet. Vi har regulatoriske avklaringer og logistikk på plass. Men likevel arrangeres det stadig nye “innspillsmøter”, workshops og forskningssamarbeid, som om vi fortsatt famler etter løsningen.

Kanskje er det mer komfortabelt å diskutere muligheter enn å ta beslutninger? Det er i så fall forståelig. Men slammet lar seg ikke diskutere bort. Skal vi nå målene for utslippskutt, sirkulærøkonomi og bærekraft i oppdrett, må noen faktisk gjøre jobben.

Diskusjonen må nå handle mindre om hva som er mulig i teorien – og mer om hvorfor vi ikke tar i bruk det som faktisk virker.

Jeg stiller gjerne i fremtidige arrangementer. Men jeg stiller med en klar forventning: At vi løfter samtalen fra hva vi kunne ha gjort, til hva vi faktisk gjør. Slammet er for kritisk til å ende opp som et evig workshop-tema.

Kanskje er det mer komfortabelt å diskutere muligheter enn å ta beslutninger?