Hvor går norsk oppdrettsnæring?

Det går så det suser i norsk oppdrett, på få år har næringen gått fra utfordrerposisjon til å bli en ledende kraft i norsk næringsliv – hvem ville trodd at Oslo Børs noensinne skulle begynne å engste seg for lusenivået i Hardangerfjorden? Men slik er det altså blitt. Spørsmålet er – hvor går næringen nå?

Norsk oppdrett domineres av rødfisk, og her er det en del interessante utviklingstrekk som ligger i løypa. I Norge er det mest spenning og interesse knyttet til suksessen til pilotanleggene innenfor offshoreliknende installasjoner a la Salmar og Nordlaks. I tillegg drives det en rekke utviklingsprosjekt innenfor lukkede og semilukkede anlegg. Ingen må tvile på at ett eller flere av disse prosjektene vil lykkes, og mest sannsynlig endre driftskonseptene ganske dramatisk de nærmeste årene.

I utlandet, og delvis i Norge, er utviklingstrekkene for rødfisk mer landbasert. Jeg har med selvsyn sett hva som reiser seg utenfor Miami i regi at Atlantic Sapphire, med gamle Villa-grundere i spissen, og med god hjelp av norsk og dansk kompetanse, blant annet fra min gamle arbeidsgiver Nofima. Lenger nord, i delstaten Maine, driver Nordic Aquafarm et annet storskala prosjekt på land, også det med nordmenn og norsk kapital i ryggen. Begge disse prosjektene kan potensielt bety svært mye for norsk lakseindustri, og i mine øyne representerer de i langt større grad muligheter enn trusler. Mer om det senere.

Når det gjelder andre arter i oppdrett i Norge, kveite, steinbit, og ikke minst torsk, så er det grunn til å tro at i alle fall sistnevnte vil dukke opp i norsk fangenskap om ikke altfor lenge. Prisene er høye, jevnt høye, til tross for vide kvoter. Dagens stamfisk har egenskaper som er overlegne det man hadde å rå seg med for 10-15 år siden, da næringen gikk på noen, la oss si det litt pent, kjedelige overraskelser.  En vesentlig barriere for framvekst av hvitfiskoppdrett i Norge vil imidlertid være plass og politisk aksept for ytterligere biologisk trykk på norske fjordsystem, med mindre hele næringen befinner seg offshore, som antydet.

Men så da – er det her norsk oppdrettsindustri naturlig stopper – med norske arter i norske farvann, akkompagnert av noen strømerder i utvalgte land som har rett havtemperatur? Jeg mener helt klart nei, og la meg underbygge det. Jeg har i de to siste årene arbeidet med oppdrett i Sør-Amerika, med utgangspunkt Brasil, men også noe inn i Argentina, Chile og Peru, og etterhvert også Colombia. Felles for alle disse landene, på et kontinent som rommer 400 millioner mennesker, er at alle regjeringer har høye ambisjoner for oppdrettsindustrien og har, ikke helt uventet, Norge som en klar nummer èn blant mulige samarbeidsland. Alle vet at vi har ledende forskningsmiljø, ledende forvaltning, ledende leverandørindustri og ikke minst, kompetent kapital.

I Brasil handler det først og fremst om tilapia. De produserer i dag ca 600 000 tonn oppdrettsfisk, hvorav tilapia utgjør ca 70 prosent. Det er med andre ord allerede en betydelig industri. Og den vil vokse, veldig mye, i årene som kommer. Totalt er det beregnet at brasilianske vannveier kan huse ca 3,8 millioner tonn fisk i oppdrett – et betydelig tall som, om vi er skeptisk og deler på to, fortsatt gir enorme vekstmuligheter. Dagens aktører er i økende grad landets agro-selskap, som i tillegg til å kontrollere store forressurser, har kjøpekraft til å skaffe seg moderne produksjonsutstyr. Vi har i to omganger brakt norsk leverandørnæring til disse produsentenes anlegg i Brasil, og i sommer fikk vi en gjenvisitt til Norge med en tung brasiliansk delegasjon som var på utkikk etter det beste vi kan by på av utstyr.

På mange måter ser jeg paralleller til norsk oljeservice på slutten av nittitallet. Næringen hadde begynt å vokse seg stor og sterk, og trengte å gå internasjonalt for å både holde seg i front og for å kunne sikre videre vekst. Man etablerte den gang det som het INTSOK, som var næringens felles markedsapparat rundt i utvalgte marked. I dag kontrollerer Norge over halvparten av verdens subsea-marked. Vi står i dag i en nesten identisk situasjon i norsk oppdrettsnæring, selv om ordreinngangen fortsatt er stor fra norske produsenter. Men som alle vet, det er for sent å se seg om etter nye marked når fallet har startet – øyeblikket er nå. Jeg mener derfor at norsk oppdrettsnæring og særlig dens leverandørindustri, snarest må sette seg ned og se på hvordan vi som nasjon kan rigge oss for å beholde, og kanskje øke, vårt teknologiske forsprang og derigjennom vår ledende markedsposisjon. Jeg er overbevist om at veien må gå gjennom ytterligere internasjonalisering av leverandørnæringen, og den veien handler i første rekke om å lære seg noe mer enn laks – jo før jo heller.

Til slutt: Er det en trussel mot norsk sjømatindustri at det vokser frem industrielle oppdrettskonsept i nye land, særlig på hvitfisk? Vel, om vi stikker hodet i sanden er det åpenbart en trussel. Men om vi løfter blikket, ser jeg intet annet enn muligheter. For det første – sjømat utgjør fortsatt bare to prosent av verdens proteinproduksjon, det er plass til alle. For det andre – norsk hvitfiskindustri er basert på et råstoff som aldri vil kunne sammenlignes med tilapia, om vi gjør tingene riktig. Våre vel 400 000 tonn villtorsk er på verdensmarkedet for et nisjeprodukt å regne, slik må det også forvaltes. Og for det tredje – vi er verdensledende innenfor nesten alle ledd av fiskeoppdrett i dag, også på kapitalsiden. Det fins bare èn måte å beholde dette forspranget på – vi må ut på tokt.