Fiskeriminister Elisabeth Aspaker har hatt ansvaret for fiskeri- og havbrukspolitikken i kongeriket i mer enn 200 dager. Hva vil hun egentlig?
«Handlingslammet» var ett av favorittordene til opposisjonspartiene om Regjeringen Stoltenberg (2005-2013). I valgkampen lot Høyre og Frp velgerne forstå at bare partiene nådde regjeringskontorene, skulle det bli full fart på Norge. Ny politikk skulle bli foreslått i hastetempo. Har det gått som partiene antydet i valgkampen?
Svaret er nei. Regjeringen Solberg har dessverre foreslått skuffende lite politikk.
For å ta havbruksnæringen først: Svært mange er skuffet over at fiskeriministeren 1. april foreslo en stortingsmelding om vekst i havbrukssektoren.
I pressemeldingen kan vi lese følgende: – Det kan tildeles nye konsesjoner eller kapasiteten på eksisterende konsesjoner kan utvides; landet kan ses under ett eller regioner kan ses for seg; veksten kan skje ved faste tidspunkt eller løpende. Det vil også være sentralt å drøfte fordeler og ulemper med auksjon/fastpris ved fastsettelse av vederlag, skrev Nærings- og fiskeridepartementet.
Det går frem av samme pressemelding at regjeringen nettopp har startet arbeidet. Smak på ordene «startet arbeidet». Det betyr at regjeringen tenker å bruke tid på å vurdere hvordan det skal komme ny vekst i havbrukssektoren. Særlig skal regjeringen bruke tid til å vurdere på hvilken måte staten skal tjene penger på at oppdretterne får lov til å lage mer fisk.
Problemstillingene omkring vekst i norsk havbruksnæring er etter vår oppfatning nokså godt kjent. Spørsmålet rammer en klassisk målkonflikt. På den ene siden har vi enkelte miljøparameter (lus og rømming), som taler for mindre vekst. På den annen side har vi markedets ønsker. For lite laks tilgjengelig, gir høy pris med påfølgende fare for at laksen byttes ut med andre, billigere proteinkilder i handlediskene hos de store matvarekjedene.
Det er lite sannsynlig at denne konflikten vil endre seg i den tiden departementet arbeider med meldingen.
Vi står dermed igjen med rene fiskale vurderinger: Skal man selge nye konsesjoner, eller skal man la oppdretterne få kjøpe mer MTB? Når denne avveiingen er ferdig, må politikerne ta stilling til om økt MTB eller nye oppdrettstillatelser skal auksjoneres bort eller selges til høystbydende?
Næringslivet hater usikkerhet. Regjeringen Solberg innbyr til usikkerhet når det inviteres til et storstilt kollokviearbeid i form av en stortingsmelding.
Vi vil tro at mange av dem som stemte Frp og Høyre under valget i fjor høst, er skuffet over regjeringens valg. En stortingsmelding er rett og slett ikke særlig offensivt.
Vi vil også tro at norske fiskeindustrieiere er skuffet over regjeringen. I regjeringserklæringen har Regjeringen Solberg sagt at deltakerloven skal «mykes opp» og fiskesalgslagsloven skal «moderniseres». Deltakerloven regulerer hvem som har rett til å eie fiskebåter, mens fiskesalgslagsloven blant annet bestemmer hvem som skal avgjøre minsteprisen på fisk. Formuleringene er akkurat så runde at det gir regjeringen handlingsrom.
Et utvalg ledet av professor Ragnar Tveterås skal bruke dette året til å foreslå ny politikk. I mandatet heter det blant annet at utvalget skal «gjennomgå mulighetene for en konkurransedyktig sjømatindustri i Norge, både innen bearbeiding og salg.»
Norsk hvitfiskindustri er i krise og har vært det en god stund. Røkke, Domstein, Enghav og andre sliter med å tjene penger. I en seksårsperiode fram mot 2012 solgte hvitfiskindustrien fisk for 75 milliarder kroner og hadde en anemisk driftsmargin på under en prosent. Industrien har etter vår mening ikke bruk for flere utredninger, men skriker i stedet etter nye løsninger. Tenker du virkelig å la Tveterås & co. bruke hele dette året til fortelle deg hva som er galt med hvitfiskeindustrien? Tenker du først foreslå ny politikk neste år? Hvilke verktøy tenker du å bruke, Aspaker?
Vi noterer oss at Aspaker har blinket ut ordet «torskehotell» som ett av svarene. Ved å forlenge sesongen tror Aspaker (og andre) at lønnsomheten skal bli bedre. Mulig det, men vi går ut i fra at Aspaker og dem som satser på sesongforlengelse via merd også forstår at lagring av fisk også har en kostnadsside.
Vi har merket oss at kongerikets statsminister og fiskeriminister har vært mye i media. I motsetning til hovedstadsavisene og dets meningsmålere, har vi faktisk sett at Solberg og Aspaker har forsøkt å profilere norsk sjømat. Det er prisverdig. Oppdrettsanlegg og fiskeindustribedrifter er besøkt. Formålet har vært, så vidt vi kan se, at den nye ministeren skal lære mer om næringene hun skal styre. Det er for så vidt hyggelig for dem som får besøk, men kanskje bør ministeren snart erklære læretiden for over? Høyre og Frp brukte åtte år i opposisjon til å kritisere Regjeringen Stoltenberg. I fiskeri- og havbruks-Norge er det opparbeidet forventninger om at noe nytt skal skje. Hadde folket ønsket samme politikk som før, hadde de kanskje stemt på Stoltenberg & co? Spørsmålet blir derfor: Hva vil du, Elisabeth Aspaker?
KOMMENTAR: Geir Bjørn Nilsen
