Smoltproduksjon er fortsatt gjenstand for mye eksperimentering, men det er mye å hente på å sette seg inn i hva vi faktisk vet på dette området.
Veterinærinstituttets fiskehelserapport setter viktig fokus på utfordringene havbruksnæringen sliter med. Smoltkvalitet vies større plass enn tidligere, men hovedkonklusjonen synes fortsatt å være at det er mye vi ikke vet.
Dette gjenspeiler seg også i svar på spørreundersøkelsen som Veterinærinstituttet har utført mot fiskehelsepersonell, og som referes slik: «Enkelte ønsker seg økt forskning og bedre protokoller på smoltifisering for å unngå osmoreguleringsproblemer og nefrokalsinose».
Det vil alltid være mye vi ikke skjønner, men det er også mye vi tross alt vet.
For det første vet vi at laksen begynner sitt liv i ferskvann, smoltifiserer i ferskvann og går rett ut i sjøvann. Dette er det biologiske indre logikken i fisken, og den har vi på ingen måte rukket å avle oss bort fra selv om vi nå plasserer fisken i månedsvis på brakkvann før den flyttes til sjøen.
Om selve smoltifiseringen vet vi faktisk mye, både i form av bitter lærdom oppnådd gjennom prøving og feiling fra næringens spede begynnelse, vitenskapelig dokumenterte fakta om ulike metoder og om smoltifiseringens uttrykk i hormoner og immunsystem.
Rent praktisk vet vi at det er to dokumenterte metoder som fungerer til å smoltifisere fisk i fangenskap. Det ene er lysstyring, gjennom simulering av endret daglengde, og det andre er smoltifiseringsfôret SuperSmolt FeedOnly, gjennom målrettet stimulering av kalsiumsensingreseptorene i fisken. Dette er metoder som begge gir fisken tilstrekkelige signaler til å begynne smoltifiseringen, og i sistnevnte tilfelle også forlenge smoltvinduet. Endringer i gjellenes kloridceller viser at fisk som får SuperSmolt FeedOnly over tid oppfatter å være i saltvann mens de enda er i ferskvann. Disse celleendringene skjer på lysstyrt fisk først noen dager etter overføring til sjøvann.
Ideen om at brakkvann i seg selv smoltifiserer fisk vet vi også svært mye om. Dette var noe av det første norske oppdrettere prøvde seg på, og det finnes mengder av dokumentasjon på at det er en lite fruktbar strategi. Saltfôr var en annen slik akklimatiseringsstrategi som er både testet, dokumentert og forkastet.
I mellomtiden har næringen besluttet at smolten skal være stor. Det finnes selvsagt gode grunner til å ønske å produsere en større fisk på land, men det er mye kostbar lærdom i å utfordre biologien. Størrelseskravet bidrar også til at alternativene blir færre, og i enkelte tilfeller tar form som pest eller kolera.
Noen anlegg velger å slett ikke smoltifisere fisken på noen tradisjonell måte, men kun akklimatisere med økende salinitet over lang tid. Dette byr utvilsomt på osmoregulatoriske utfordringer for fisken og oppdretteren går samtidig glipp av den voldsomme oppjusteringen av veksthormon en vellykket smoltifisering medfører. Om denne fisken utvikler livsstilssykdommer og presterer dårlig, bør det ikke overraske noen.
Andre smoltifiserer fisken først, for deretter å plassere den i brakkvann med lav salinitet. Samtidig innebærer dette en stor risiko, ikke bare for utvikling av hydrogensulfid, men også for en rekke andre patogener som kommer inn i anlegget med sjøvannet. Vurderingen er at fortsatt produksjon på ferskvann ville medført en fisk som går inn og ut av smoltvinduet over tid og med stor sannsynlighet til slutt utvikler HSS. Så da velger man brakkvann i stedet.
Til og med det tradisjonelle saltfôret har nå fått en liten renessanse, godt hjulpet av en i overkant kreativ bruk av artikkelen «More than one way to smoltify salmon? Effects of dietary and light treatment on smolt development and seawater performance in Atlantic salmon” (Striberny, Jørgensen et al.).
I dette forsøket var det imidlertid slett ikke benyttet et saltfôr, men en direkte kopi av smoltifiseringsfôret SuperSmolt FeedOnly.
I artikkelen konkluderte forskerne med at fisken som fikk en kombinasjon av diettstyring og lysstimuli hadde den høyeste vekstraten etter overføring til sjø. Men dette hadde ene og alene sammenheng med at man i forsøket forholdt seg til SGR for å måle vekstraten. Ettersom fisken i kombinasjonsgruppen var langt mindre enn SuperSmolt-gruppen som hadde gått på fullt lys, ble SGR nødvendigvis høyere for denne gruppen etter utsett. Vurdert utfra gram påvekst var det tydelig at den rene SuperSmolt-fisken både beholdt og økte vekstforspranget fra settefiskfasen.
Likevel: Med bakgrunn i den noe misvisende konklusjonen om vekstrate, selges nå saltfôr som «støttefôr» for lysstyring. Meg bekjent er det ikke behov for noe støttefôr for å gjennomføre en god smoltifisering med lysstyring, i hvert fall ikke med bakgrunn i et forsøk som slett ikke brukte saltfôr, men smoltifiseringsfôr, og hvor fisken som kun fikk smoltifiseringsfôr på toppen av det hele presterte best.
For å produsere postsmolt uten å samtidig utsette fisken for utilbørlige påkjenninger, redusert velferd og økt sykdomsrisiko, er det så vidt jeg kan se kun én ting som virker. De siste par årene har en variant av SuperSmolt FeedOnly blitt brukt til å produsere stor smolt på rent ferskvann. På et av disse anleggene ble en fiskegruppe delt etter smoltifisering, hvor den ene halvdelen ble satt på brakkvann, mens den andre fortsatte på ferskvann og en justert variant av smoltifiseringsfôret. Denne fisken desmoltifiserte aldri i diettperioden på i alt 1400 døgngrader før utsett. Den hadde bedre gjelle- og skinnhelse enn brakkvannsfisken og presterte også bedre både før og etter utsett.
Det kan hende det er der vi havner til slutt, og at dagens brakkvannsproduksjon med lav salinitet vil bli sett tilbake på som noe av et feilgrep. Fra naturen vet vi at fisken skal ha sjøvann etter smoltifiseringen. Alle dens instinkter er fokusert på å komme seg ut i sjøvann så fort som overhodet mulig. Lav-salinitets brakkvann; det er der man blir spist av predatorer.
Og nettopp graden av salinitet i brakkvannet gir nye dilemma. Er den for lav, vil fisken desmoltifisere, prestere dårlig og risikere HSS. Er den høy, øker risikoen for hydrogensulfid og patogener som Moritella viscosa.
Saliniteten i brakkvannet som benyttes i RAS-anlegg har heller ikke samme ionesammensetning som sjøvann. Forholdet mellom kalsium, magnesium og natrium er ikke i tråd med hva en smoltifisert fisk biologisk sett er innstilt på. Hvor skadelig dette er for fisken vet vi ikke, men det som er sikkert er at verken HSS eller nefrokalsinose noen gang har vært diagnostisert i sjø.
De bitre lærdommene fortsetter altså for havbruksnæringen. Problemer som HSS, nefrokalsinose og redusert skinn- og gjellehelse er imidlertid ikke isolerte problemer. De er alle i større eller mindre grad knyttet til utfordringene, osmoregulatoriske og andre, som vi utsetter fisken for i moderne postsmoltproduksjon.
Da kan det være verdt å huske på at enkelte ting tross alt virker.
