Hva Terje Vigen kan lære oss om norsk matberedskap

Det er lett å trekke på smilebåndet av Terje Vigen – denne urnorske karen i Henrik Ibsens dikt som brukte båten sin til å ro etter dansk korn, i stedet for å bruke båten til å fiske til seg selv og sin familie.

Men bak historien ligger et alvor: sultkatastrofen i skyggen av Napoleonskrigene tok livet av over 20 000 nordmenn mellom 1807 og 1814. Langs hele kysten døde folk – ikke fordi havet var tomt, men fordi fisk alene ikke kunne holde et folk i live.

Allerede da lærte vi at Norge ikke kan leve av havets protein alene. Vi trenger både korn, stivelse og energi.

Slik er det også i dag: et samfunn kan ikke leve av fisk alene, og ikke av jordbruk alene. Skal vi kunne sikre egen befolkning med mat i krisetider, må landbruk og sjømatnæring spille på lag.

En felles utfordring: avhengigheten av importert soya
Norsk sjømatnæring er verdensledende, men også sterkt avhengig av import. Rundt 90 prosent av proteinråvarene i laksefôr kommer i dag fra utlandet – deriblant soya og planteoljer fra Sør-Amerika.

Samtidig har Norge ressurser i landbruket – fra gras og kylling til mask fra bryggerier – som i liten grad utnyttes.

FHF finansierer nå tre forskningsprosjekter som kobler landbruk og havbruk på en helt ny måte. 

De har ett felles mål: å gjøre norsk oppdrett mer selvforsynt, og å bygge broer mellom to næringer slik at en ny industriell symbiose mellom landbruk og havbruk kan oppstå.

Kan gress bli laksefôr?
I prosjektet «Gressproteiner til laks» ledet av Norges miljø- og biovitenskaplige universitet (NMBU), undersøkes det hvordan protein fra norske engvekster, som kløver og timotei, kan brukes som ingrediens i fiskefôr.

Norge har store arealer med engvekster som produserer mer protein per dekar enn mange andre vekster. Ved bioraffinering kan disse foredles til grønt protein for laks, mens resten av biomassen går til drøvtyggere.

Prosjektet har en totalramme på 14,4 millioner kroner, hvorav FHF finansierer 6,7 millioner.

Vil folk ha fisk som har spist kylling?
I prosjektet «Utnyttelse av restråstoff fra kylling som proteinkilde i laksefôr»,  ledet av NOFIMA, er målet å finne ut om kyllingmel kan erstatte deler av soyakonsentrat og fiskemel i oppdrettsfôr, 

Kyllingmel har viktige næringsstofferer og er både bærekraftig og tilgjengelig. Likevel brukes det lite i dag, blant annet på grunn av historisk skepsis blant forbrukere og varierende kvalitet på råstoffet. 

Økt forståelse for bærekraftig utnyttelse av restråstoffer vil forhåpentligvis overbevise folk om at det er greit å spise laks som har spist kylling. 

FHF finansierer 16,6 millioner kroner av prosjektets totalbudsjett.

Kan laksen fôres på øl-mask?
Det er nettopp det Havforskningsinstitutet vil finne ut i prosjektet «Et mer bærekraftig laksefôr med høy-protein mask».

Mask er rikt på protein og fiber, men går i dag hovedsakelig til dyrefôr eller avfall. Ved å bruke dette restproduktet fra ølbrygging i laksefôr kan vi redusere karbonavtrykket, minske avfallsmengden og øke norsk og europeisk fôrproduksjon. 

Prosjektet har en totalramme på 11,3 millioner kroner (7,7 millioner fra FHF).

Et nasjonalt løft for bærekraftig fôr
Disse prosjektene inngår i Regjeringens Samfunnsoppdrag for bærekraftig fôr, som skal sikre at alt fôr til fisk og husdyr i framtiden kommer fra bærekraftige kilder – og dermed bidra til lavere klimagassutslipp.

For å oppnå dette må man se blå-grønn sektor i sammenheng, og hele virkemiddelapparatet må samarbeider om felles mål. Samfunnsoppdraget har på denne måten oppnådd et nasjonalt samlet mål mellom havbruk og landbruk som er unikt. 

Tre gevinster av tettere samarbeid

1. Matberedskap og trygghet: Et land som kan produsere både husdyr, fisk og fôr selv, står sterkere i møte med geopolitisk uro og klimaendringer.
2. Klimakutt og bærekraft: Nye råvarer gir lavere utslipp og bedre ressursutnyttelse. Et kyllingslakteri, et bryggeri og et oppdrettsanlegg kan bli del av samme kretsløp. 
3. Norsk verdiskaping: Ved å utnytte egne ressurser skaper vi arbeidsplasser, teknologi og kunnskap som kan eksporteres til en verden som etterspør bærekraftige matproduksjon. 

Fra fôr til beredskap – en felles nasjonal oppgave
Dette handler ikke bare om bærekraft og innovasjon i fôrsektoren. Det handler om beredskap – og om matsikkerhet for Norge.

I stedet for å se på gress, kylling og mask som avfall, må vi se dem som brikker i et norsk matsystem der alt henger sammen. Disse tre er bare eksempler på de mange mulighetene som ligger i å tenke nytt og sirkulært på matproduksjon. 

Samtidig blir større nasjonalt samarbeid mellom matproduserende næringer viktig for å få sikre befolkingen under nasjonale kriser:

For når importen stopper og forsyningslinjene brytes, blir det for sent å ro over Atlanteren etter soya.