Hva kan vi lære av oljebransjen og egne erfaringer?

Meninger
691

Oppdrettsnæringen vil alltid gå i sykluser. Disse blir påvirket av en rekke faktorer, både markedsmessig, hva andre lakseproduserende land foretar seg og markedskrefter generelt. Vi husker alle nedturene på tidlig 90-tall og senere i 2001. Om en ser på dagens høye kostnadsnivå opp imot et potensielt prisfall, er fallhøyden betydelig større nå.

Klart det må investeres og selvsagt er det fornuftig å øke tilveksten, sett i lys av dagens marginer. Men dersom en gjør investeringer der en binder kapital i ti års perspektiver med det for øye at en skal ha fortsatt høy laksepris i samme periode, snakker vi om noe annet. En må ta høyde for at det kan komme et fall og ha mulighet til å raskt snu seg rundt. Det tror jeg ikke alle vil klare, om jeg tolker bildet rett.

En må alltid ha fokus på drift, ha høyest mulig tilvekst, spesielt med dagens gode marginer, men en må aldri glemme å se på kostnadene. En må bryte ned kostnadsbildet for hvert anlegg, og få nøyaktig forståelse for hvorfor kostnadene er som de er og hvorfor de omtrent har doblet seg på ti år. Det kan ikke bare være lusen sin feil. Jeg mener en må ta fram igjen den gamle «lowest cost producer-modellen». Denne bør ikke brukes kun i krisesituasjoner, men også i gode tider.

Jeg snakker kontinuerlig med de ulike oppdretterne, mange er klar over farene som ligger der, men føler en må investere. Men må en kjøpe alt en nå gjør for å henge med, eller kan en fortsatt være konkurransedyktig med noen andre løsninger? Det er et viktig spørsmål en kanskje bør stille seg litt oftere.

Oppdretterne skal bruke det beste fôret, ha gode ansatte og kjøpe inn nok til å utnytte sin MTB maksimalt, men det er nå etter mitt skjønn for tunge investeringer i anlegg til lands og til vanns. Hvis markedet svikter, la oss si at mellomleddene der ute (VAP) ikke klarer å hente det de trenger i markedet, må næringen snu seg rundt hurtig, og det tror jeg de vanskelig kan med det kostnadsbildet vi har idag. Kostnadene er i stor grad bokstavelig talt støpt eller sveist fast i stål og betong.

Jeg snakker av dyrkjøpt erfaring. Det er ikke noe tre som vokser inn i himmelen, og det kommer det det ikke til å gjøre nå heller, sier den tidligere oppdrettssjefen.

Min mening er at produksjonskostnaden skal ned. Den er for høy. En må gå inn i driften på hvert anlegg, og spør seg hvorfor den er så høy. Hvis ikke vil ryggsekken en skal bære på bli for tung, dersom prisen dropper, det vil ikke gå.

Jeg har brukt å tenke at en skal ligge blant de beste 30 prosent av de som det er naturlig å sammenligne seg med. Så lenge en klarer det vil en så lenge næringen består overleve. En må ha stor smolt, og så bygger man et settefiskanlegg til flere hundre millioner, en trenger mer brønnbåtkapasitet og så kontraheres det. Alle skal ha hvert sitt av tungt utstyr og investeringene er enorme. Husk det er laksen som skal betale for dette, ingen andre.

Kostnadsbildet bindes voldsomt opp i minst en 5-10 års periode. Er det fornuftig? Svaret er at dersom forward-kalkylen viser at produksjonskost over tid vil ligge over markedspris gitt en dropp i markedet, så skal en tenke seg om en gang til. Hvilke priscenario en velger å tro på er opp til hver enkelt, 20, 25, 30 eller 35 NOK/Fob. En finner da relativt enkelt ut hvor mye cash en trenger ved et prisfall, forverring av valuta, renteendringer eller andre relevante endringer man vanligvis har liten påvirkning på.

Jeg er klar over at å påpeke dette kan virke irriterende for noen, men intensjonen er god. Det er så viktig at næringen tar seg en runde til på disse viktige spørsmålene.

Jeg er ukentlig på besøk hos oppdrettere i hele landet, og jeg er veldig overasket over hvor mye tungt utstyr som er blitt investert i bare det siste par årene. Det begynner å ligne på andre sammenlignbare næringer som for tiden er rammet av en nedtur – olje og offshore. Dit må ikke oppdrettsnæringen komme.

Hovedbudskap: Kontinuerlig fokus på kostnadene.

Det gjør mindre om kostnadene er høye med dagens priser, men en må være særdeles varsom med å binde opp type kostnader som en ikke klarer å gjøre noe med dersom markedsituasjonen skulle endre seg i negativ retning. De klarer en ikke raskt nok å kvitte seg med.