Hva kan Norge lære av Canada om utfasing av åpne merder?

Eller er det president Roosevelts «look to Norway» som fortsatt gjelder?

«Canada faser ut åpne oppdrettsanlegg for laks», meldte NRK like før St. Hans. «Canada med forbud mot åpne merder», rapporterte Teknisk Ukeblad. Også E24 skrev at «Canada forbyr åpen lakseoppdrett» – og hektet litt senere på «på Vestkysten» i overskriften.

Om det skyldes hastverksarbeid, forglemmelser eller sensasjonsjakt skal være usagt, men det har, som en følge av dette, satt seg et inntrykk, ikke minst i sosiale medier, at det i 2029 skal bli forbudt med åpne merder i Canada.

Det er ikke korrekt. Provinsen British Columbia, på landets vestkyst, har vedtatt utfasing av åpne merder om fem år. Dette er foreløpig ikke noe akutelt tema i andre provinser, fortrinnsvis på østkysten.

Selvstyre
Det vidstrakte landets provinser har betydelig grad av selvstyre. Og diskusjonene har i en årrekke gått i British Columbia om oppdrettsanleggene bør lukkes eller flyttes på land.

Diskusjonene tok for alvor av etter at et slitent og rustskadet stålanlegg, eid av Cooke Aquaculture, kollapset ved Cypress Island i State of Washington, like over statsgrensen, i 2017. Hundretusenvis av laks rømte. Den amerikanske delstaten innførte deretter forbud mot åpne oppdrettsmerder.

Dette ga næring til anti-oppdrettslobbyen på nordsiden av grensen ved Puget Sound. Og denne hadde gode forbindelser til de liberale politiske myndigheter. Sommeren 2022 faset British Columbia ut konsesjonene ved Discovery Islands, som utgjorde om lag 30 prosent av lakseproduksjonen i provinsen. To år seinere vil altså provinsregjeringen fjerne alle åpne merder – i 2029. Det utgjør snaut halvparten av landets samlede lakseproduksjon.

Gitt at provinsregjeringen fortsatt har flertall for dette vedtaket om fem år da. Det er altså ikke skrevet i stein.

Realistisk
Ideen er altså at oppdrettsselskapene skal ta fisken på land eller i lukkede anlegg i sjø. Men Canada har svært liten erfaring med lukkede anlegg – både i sjø og på land. Landet er en mygg sammenlignet med Norge. En slik overgang synes følgelig lite realistisk. Da er det trolig mer sannsynlig at virksomhetene legges ned eller flyttes ut.

Laksebransjen i British Columbia – og resten av Canada – er ganske konsolidert. I British Columbia råder Mowi, Cermaq og Grieg Seafood.

Mowi er den oppdretteren i verden som har mest erfaring med lukkede anlegg i sjø, med et 30-talls slike merder i drift. Disse er primært øremerket postsmolt, da å ta fisken helt opp til slaktevekt har vist seg ganske krevende. Konsernsjef Ivan Vindheim har, gjentatte ganger, understreket behovet for at teknologien må være regningssvarende. Derfor har Mowi nylig tatt initiativ til et såkalt «strategic review» av virksomheten i British Columbia. Her vil alle muligheter holdes åpne – inkludert en nedleggelse og exit. Multinasjonale Mowi kan investere pengene sine i andre land – hvor en er mer velkommen.

Grieg Seafood har hatt en haltende virksomhet gående i British Columbia lenge. At denne i sin helhet skal puttes i lukkede anlegg, fremstår som usannsynlig. Ikke minst siden selskapet er på overtid på en desperat pengejakt for å finansiere sin svært så ambisiøse satsing i Øst-Canada. Lukkede anlegg har en helt annen Capex enn en not i sjøen.

Tar seg råd
En del av forklaringen til at British Columbia tar seg råd til å kvitte seg med åpen lakseproduksjon er provinsens solide økonomi. Om lag 60 prosent av landets gruveselskaper er lokalisert her. Storbyen Vancouver er det økonomiske og kulturelle senteret for det vestlige Canada. Filmindustrien har gitt byen tilnavnet Hollywood North. Vancouver er Canadas største transitthavn med 50-60 millioner tonn gods per år. En rekke store selskaper sine hovedkontor her, herunder innen høyteknologi og telekommunikasjon, havnevirksomhet, kraftproduksjon, gruver og skogsindustri, filmproduksjon og fiske.

Kontrasten er stor til østkysten, og særlig dets nordlige deler, som Labrador og Newfoundland. Disse er desperate etter sysselsetting og skatteinntekter, og her er det viktigere å tiltrekke seg investeringer enn å sette oppdrettsfisk i lukkede anlegg.

Så når Støre-regjeringen snart får somlet seg til å legge frem sin plan for miljøfleksibilitet, et bæreraftig teknologiløft for oppdrettsnæringen, bør en nok først og fremst se til egen kompetanse og erfaring. Norge går i spiss på oppdrett på land, anført av Salmon Evolution, og lukkede anlegg i sjø, anført av Mowi og Akvafuture.

Kunnskapen disse næringsaktørene besitter er verdt å lytte til. Mye mer enn myndighetene i British Columbia.