Oppdrettsnæringen sliter med å forstå regjeringens handlemåte og retorikk som fremstår provoserende, men samtidig forvirrende banal og usammenhengende. «Bidra litt mer», «spleiselag», «næringsvennlig» og «investeringsnøytral» er gjengangere, med «overskuddsskatt» som det nyeste mantraet – kanskje den største banalitet av alle.
Som relativt erfaren i bransjen er det for meg totalt uforståelig at regjeringen kan tro på det de selv sier, men jeg nekter å akseptere at regjeringen er så kyniske at de innfører lakseskatten med den hensikt å bevisst ødelegge næringen i sin helhet. Så konspiratorisk er jeg ikke.
Man må innse at Norge er delt i to grupperinger med en veldig forskjellig oppfatning av det man kan kalle «virkeligheten». Grovt forenklet kan man si den ene siden består av oppdrettsnæringen med en bred underskog av leverandører og revitaliserte kystsamfunn. På den andre siden finnes urbaniserte politikere, akademikere og landsdekkende aviser med en ganske tung overvekt av bedrevitere.
Frontene er steile og virkelighetsoppfatningen fraksjonert. Et godt eksempel er regjeringens påstand om investeringsnøytral skatt. På tross av finurlige akademiske øvelser på Blindern er hele begrepet en selvmotsigelse sett fra et bedriftsøkonomisk ståsted hvor investeringer primært gjøres basert på tilgjengelig kapital og forespeilet fremtidig avkastning i mange år frem i tid, ikke basert på et kortsiktig fradrag. En grunnrenteskatt på 35 prosent akkumulert over 20 års drift vil være mange ganger større enn fradraget som oppnås ved selve investeringen. Her finnes altså to grupperinger, begge med smarte folk, som har en fundamentalt forskjellig oppfatning av grunnleggende premisser for skatteregimet. Slik fraksjonering kan være veldig frustrerende fordi begge sider mener at deres verdigrunnlag og kunnskapsplattform er innlysende og åpenbart korrekt.
I debatten om lakseskatten presenteres næringen som en gjeng sutreunger som ikke vil betale skatt. Protestene og investeringsstansen i næringen er en bløff iscenesatt av laksebaroner og deres betalte lobbyister. Men regjeringen er smartere enn før og har endelig gjennomskuet pokerspillet – Vedum og Pollestad er «helt trygge på» at ting skal ordne seg nå. Om et par år er alt ved det gamle, investeringene er tilbake for fullt og næringen blomstrer igjen. Selskapene har forstått hvor næringsvennlig den nye lakseskatten faktisk er og betaler gladelig 70–80 prosent skatt til spleiselaget for å sikre nye milliarder i overføringer til bøndene.
Eller kanskje «virkeligheten» ikke blir slik, kanskje milliardinvesteringer i ny teknologi flyttes til andre land? Kanskje det ikke finnes penger igjen til å bygge kostbare settefiskanlegg og slakterier i distriktene etter egenkapitalen er overført til Oslo? Kanskje kommunene med friske millioner på bok kan bygge settefiskanlegg i stedet, hvor vanskelig kan det være?
Regjeringen søker nå et bredt kompromiss, for å skape «forutsigbarhet og stabile rammevilkår» i årene som kommer, men under den forutsetning at et kompromiss ikke baseres på næringens egen virkelighetsoppfatning – en virkelighet grundig utredet gjennom hundrevis av høringsuttalelser som regjeringen glatt har ignorert. På tross av retorikken om investeringsnøytral skatt skjønner regjeringen naturligvis at lakseskatten vil ramme veksten og innrømmer dette gjennom innføring av bunnfradraget, en ekstrem og vilkårlig konkurransevridning til fordel for små produsenter. Hva er vitsen med å innføre noe slikt dersom skatten er så næringsvennlig som de påstår, da burde det jo være en fordel at også de små får fornøyelsen av å ha Vedum som passiv medeier?
Av en eller annen grunn elsker Vedum og Pollestad små matprodusenter som skal vernes og helst subsidieres, kanskje basert på bonderomantikk fra forrige århundre – ikke vet jeg. Det snakkes varmt om mangfold, men de små oppdrettere jeg har besøkt har akkurat samme utstyr, fisk, fôr og drift som alle andre, det er ikke økologisk gammelnorsk sau som svømmer rundt i merdene for å si det slik.
Det er altså en større felles forståelse enn regjeringen vil innrømme. Motivet er ikke å tappe næringen i sin helhet men kun å ta de største selskapene, helst eid av navngitte enkeltpersoner eller den slemme storkapitalen fra utlandet. Dette har finansministeren for så vidt ikke lagt skjul på, men retorikken er tonet noe ned i det siste og motivene tåkelegges i økende grad med banaliteter – kanskje fordi knivene kvesses og det mumles om brudd på konstitusjonelle regler som forbyr selektiv beskatning.
Det er bemerkelsesverdig at mange av selskapene med historisk sett største overskuddsmarginer nå skal slippe å «bidra litt mer» til spleiselaget, visstnok fordi de har lokalt eierskap. Hvis intensjonen er å overføre mere av verdiskapningen til de lokale kommunene burde det jo være positivt at også lokale eiere overfører mer av sine overskudd til kommunene der de selv bor? Lokalt eierskap verdsettes høyt, men samtidig er det veldig viktig at lokale eiere slipper å betale økt skatt til sin hjemkommune. Det blir jo en stor ulempe å ha små lokaleide selskaper som okkuperer ettertraktede lokaliteter i fjorden uten å betale grunnrente. Ordførerne burde kaste dem ut tvert og få inn utenlandskeide melkekuer som Mowi og Cermaq omgående! De går faktisk glipp av mange millioner kroner i inntekter, hvert år.
Uansett, det er ingen forutsetning med lokalt eierskap og utenlandske investorer kan starte så mange små selskaper de ønsker i Norge eller kjøpe de eksisterende – noe som for øvrig har den ekstra fordel at de slipper å betale formueskatt.
Regjeringens mottrekk blir da å hindre at utlendingene og storkapitalen oppretter eller kjøper små selskaper og får kloen i de verdifulle konsesjonene – kanskje vi kan ha en regel om at alle kjøpere av konsesjoner med rett til bunnfradrag skal snakke lokal dialekt og bo maksimalt 50 kilometer fra lokaliteten hvor fisken settes ut? Eller kanskje det hele løser seg ved at ingen små selskaper får tilgang til driftsareal fordi kommunene nekter å gi verdifulle lokaliteter til gratispassasjerer.
