6. mai avsa Høyesterett en dom om nødrett i oppdrettsnæringen. Dommen viser hvor aktuell nødrett er i en næring der man håndterer levende fisk til store verdier, og der man i noen tilfeller kan komme i en situasjon der man må bryte en rettsregel for å redde disse verdiene.
Saken dreier seg om nedtapping av et vassdrag for å sikre tilstrekkelig vanntilførsel til et settefiskanlegg i en tørkeperiode. For å få nok vann til produksjonen tappet oppdrettsselskapet mer ut av vassdraget enn de hadde rett til etter egne konsesjonsvilkår. En slik nedtapping er straffbar. Dette ble gjort for å holde liv i fisken i anlegget. Spørsmålet som Høyesterett behandler er om denne handlingen er lovlig som følge av nødrett.
Les også: Høyesterett forkastet anken til Barlindbotn Settefisk
Høyesterett konkluderer med at det ikke forelå nødrett etter en konkret vurdering av saken. Emnet for denne artikkelen er hvilken betydning denne dommen vil ha for tilsvarende problemstillinger i fremtiden. Dommen er klargjørende på noen punkter, men den kan på ingen måte tas til inntekt for at nødrett er lite aktuelt i akvakulturnæringen.
Legitime interesser
Nødrettsregelen i straffeloven § 17 inneholder tre grunnvilkår.
Det første grunnvilkåret er at nødrettshandlingen må være foretatt for å redde legitime interesser. Høyesterett slår med en gang fast at vilkåret er oppfylt i dette tilfelle der det var en risiko for at inntil 1,8 millioner settefisk kunne dø.
Nødvendighetsvilkåret – skaden kunne ikke avverges på annen rimelig måte’
Det andre grunnvilkåret er at skaden ikke kunne «avverges på annen rimelig måte». Det er dette vilkåret Høyesterett kom til at ikke var oppfylt i dette tilfellet.
Det er her viktig å merke seg at Høyesterett går konkret og grundig til verks i vurderingen av om bedriften kunne avverget en situasjon der de foretok en ulovlig nedtapping for å redde settefisken. Høyesterett foretar en helt konkret vurdering der det er fire forhold som fremstår som særlig sentrale når konklusjonen blir at nødrett ikke kan påberopes fordi oppdretteren kunne avverget skaden.
Det ene er at vilkåret om maksimal nedtapping var en helt sentral forutsetning for settefiskanleggets tillatelse. Oppdretteren hadde selv søkt om å få produsere 2 000 000 settefisk og i søknaden var det argumentert for at dette var mulig ved å understreke at de ville sette i gang tiltak for å sikre vannforsyningen. Høyesterett siterer også tillatelsen som fastslår at anlegget måtte klare å overholde reguleringsgrensene også i «ekstremt tørre periodar».
Det andre er at problemet var forutsigbart. At det fra tid til annen ville oppstå tørkeperioder som måtte håndteres var noe bedriften kunne forvente.
Det tredje er at anlegget faktisk var i stand til å avbøte problemene. Det siteres fra lagmannsrettens dom der det blant annet vises til at anlegget etter den aktuelle hendelsen har iverksatt tiltak som var tilstrekkelige i en tørkeperiode i 2018.
Det er i tillegg et fjerde viktig forhold, som ikke påpekes av Høyesterett, fordi det ikke fremstod som vesentlig her – men som vil være vesentlig i mange andre nødrettssituasjoner. Settefiskanlegget hadde ikke iverksatt noen tiltak for å redusere skadevirkningene av nedtappingen. Det var det jo heller ikke enkelt å gjøre i den aktuelle situasjonen. Men i andre nødrettssituasjoner kan det være et vesentlig poeng at bedriften bryter et lovforbud for å redde verdier, og samtidig iverksetter tiltak for å beskytte de verdiene som begrunner lovforbudet.
Leser man Høyesteretts begrunnelse for at det ikke forelå nødrett i dette tilfellet, er det overbevisende argumentert. Det er da viktig å merke seg at det som gjør argumentasjonen overbevisende er det spesielle i denne saken.
Det er også viktig å merke seg at Høyesterett åpner for at den konkrete vurderingen av om situasjonen burde vært avverget på forhånd kan være mindre relevant i andre saker. I den generelle beskrivelsen av regelen skriver Høyesterett: «Hvis faren for skade var kjent på forhånd og skaden kunne vært forebygget ved tiltak, planlegging eller tilrettelegging, kan konsekvensen bli at nødvendighetsvilkåret ikke anses oppfylt.» (min utheving)
Forholdsmessighetsvilkåret – godet som reddes må være større enn det som ofres
Et tredje vilkår for nødrett er at det godet som reddes gjennom nødrettshandlingen må være større enn det som ofres. For at en nødrettshandling skal være lovlig må med andre ord skaderisikoen ved ikke å handle være langt større enn skaderisikoen ved det lovbruddet handlingen medfører.
Høyesterett tar ikke uttrykkelig stilling til om dette vilkåret er oppfylt i denne saken, fordi den kom til at nødvendighetsvilkåret ikke var oppfylt. Her burde Høyesterett imidlertid samtidig presisert at vurderingen av hvorvidt nødvendighetsvilkåret er oppfylt, mao. hvor strengt en skal bedømme om skaden kunne avverges på annen rimelig måte, også vil måtte bero på forholdet mellom det godet som ofres og det som reddes.
Det vil for eksempel åpenbart være rom for nødrett uansett om situasjonen strengt tatt kunne vært avverget i en del tilfeller – særlig der den interessen som reddes er mye større enn den som ofres. Lærebokeksempelet er skiløperen som bryter seg inn i en hytte på fjellet i uvær. Han skal selvsagt ikke straffes for innbruddet uansett hvor uforsiktig han har vært – for eksempel ved å la være å sjekke værmeldingen. Det skyldes at det å redde livet er en mye større verdi enn de materielle skadene som oppstår ved innbruddet (og som skiløperen selvsagt må erstatte). Man kan ikke si at skiløperen må straffes for hytteinnbruddet fordi han burde hørt på værmeldingen og skjønt at han ikke burde gå på tur. En slik slutning kan man heller ikke trekke av Høyesteretts ferske dom. At nødvendighetsvilkåret og forholdsmessighetsvilkåret må vurderes i sammenheng – legger nødrettsbestemmelsen opp til.
Etter min oppfatning er det derfor en klar svakhet ved den aktuelle høyesterettsdommen at det tilsvarende problemet ikke drøftes i denne saken. Selv om oppdretteren burde ha forebygget og sikret tilstrekkelig vann uten nedtapping sto de i et vanskelig dilemma da de valgte å tappe for mye vann. Høyesteretts dom innebærer at det var straffbart for oppdretteren å la være å ofre fisken i denne situasjonen. Høyesterett tar imidlertid ikke uttrykkelig stilling til hvordan oppdretteren skulle håndtert det dilemmaet han stod oppe i, og etter min oppfatning gjør de da ikke jobben sin. Kjernen i nødretten er at den gir spillerom til å handle forsvarlig ved vanskelige dilemmaer når de oppstår, og det må domstolene og andre myndigheter også vurdere når temaet er nødrett. Det er en svakhet ved dommen at den ikke tar uttrykkelig stilling til om det var riktig av oppdrettsselskapet å tappe vannet da dilemmaet faktisk oppstod. Det retten velger å ta stilling til er egentlig bare at det er greit at de fikk straff for manglende forebygging.
I akvakultur er nødrett praktisk. Etter mitt syn vil bedriftene fortsatt være i nødrett dersom regelbruddene foretas etter en forsvarlig avveining av de verdier som reddes opp mot de skadevirkningene som faktisk oppstår ved regelbruddet. Dette må legges til grunn ved sanksjonsforvaltning både hos akvakulturmyndigheter og påtalemyndighetene, og når oppdretteren ved sine handlinger reddet verdier må det alltid vurderes grundig og konkret om vilkårene for nødrett var oppfylt. Det er viktig at aktørene i akvakulturnæringen har det spillerom til å handle riktig som reglene om nødrett er uttrykk for også etter høyesterettsdommen av 6. mai.
