Som tilllitsvalgte for NNN i henholdsvis SalMar og Mowi hadde vi ett teamsmøte 3. oktober med Fiskeri -og havminister Bjørnar Skjæran (Ap) i regi av NNN (Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund) sentralt.
Man kan trygt si man ble sjokkert over Skjærans uttalelser og holdninger i forhold til næringa som skal ta over som norges største eksportnæring etter olje og -gass.
Noen av påstandene som Skjæran nokså arrogant kommer med er følgende:
- Konkurransekraften kommer ikke til å bli svekket.
- Investeringer på land som var lønnsomme før grunnrenteskatt vil også være lønnsomme etter grunnrenteskatt.
Det er faktisk vanskelig å ta innover seg at Skjæran påstår dette i fullt alvor.
Her mangler det tydeligvis grunnleggende forståelse for sammenhengen mellom rammevilkår og konkurransekraft. Tror Skjæran at norsk oppdrettsnæring opererer kun i det norske markedet? Han, av alle, bør være smertelig klar over at vi i næringa konkurrerer i det internasjonale markedet! Hver dag står vi opp om mårran for å delta i et verdensmesterskap og det har vi gjort siden 80-tallet. Og påstanden om hvor lønnsomme investeringer innen videreforedlingsfabrikker, settefiskanlegg etc. vil bli, tror jeg andre enn Skjæran skal ta seg av å vurdere.
Dessverre er det ingen hjemme hos statsråden.
Man gjemmer seg bak floskler som at man har tatt et «verdivalg» mellom velferd og å beskatte de næringer som har ekstraordinære inntekter på grunn av situasjonen vi er inne i med krig i Europa etc.
Til Skjærans informasjon kan det nevnes at norsk oppdrettsnæring har hatt god inntjening over mange år, dette er ikke noe som har oppstått nå som følge av krisen i Europa. Dette er muligens statsråden er klar over?
Skulle dette forslaget om grunnrentebeskatning bli vedtatt i Stortinget så risikerer han å bli den fiskeriministeren som har ødelagt mest gjennom tidene for den næringen han selv er satt til å styre. Det sier det meste.
Grunnrenteskatt – for å produsere mat? Kan det sammenlignes med kraft og olje/gass-produksjon?
Sistnevnte forbruker en ressurs og førstnevnte med irreversible naturinngrep. Oppdrett i sjø derimot bruker verken opp noen ressurs eller har irreversible naturinngrep.
Man verken «forbruker» eller «utnytter» fellesskapets ressurser. Derimot benytter man seg av fellesskapets areal til å produsere proteinrik mat i verdensklasse.
Dette er en vesensforskjell.
Er sjøvann mer fellesskap enn landjorda? Da blir kanskje fiskerinæringa neste?
Skal ringnotflåten på vinterfiske etter sild i Tysfjorden også ilegges grunnrenteskatt?
Å ilegge grunnrenteskatt på matproduksjon blir noe helt annet enn for olje/gass og kraftproduksjon.
Eller; blir man pålagt grunnrente for å benytte sjøareal til matproduksjon så bør man også skatte næring som bruker fellesskapet eiendom på land?
Eller er det muligens slik at man her skal forskjellsbehandle ei hel næring fordi den har stor inntjening?
Skal store deler av kyst-Norge straffes fordi vi har lykkes med å skape den største internasjonale suksesshistorien nest etter olje og gass? Fordi vi har lykkes med å skape gode og trygge distriktsarbeidsplasser? Eller at vi «tok vår tørn» og bidro sterkt til å holde Norge i gang under pandemien? Eller skal vi straffes for å lykkes i å ha skapt enorme eksportinntekter til Norge?
Er vår suksess som næring vår største fiende?
Den prinsipielle begrunnelsen for å ha en grunnrenteskatt, er at enkelte bransjer driver sin virksomhet med utgangspunkt i konsesjoner som gir tilgang til en begrenset naturressurs samtidig som denne naturressursen gir selskapene en ekstraordinær avkastning.
Når ble norskekysten, forøvrig verdens nest lengste etter Canada, betegnet som «begrenset»? Her er det verdt å nevne dagens situasjon; det samlede areal norsk oppdrettsnæring benytter i Norge tilsvarer Andøya i Nordland!
Regner også med at regjeringen har fått med seg utviklingen som går mot mer værutsatte lokaliteter langt til havs. Da blir begrepet «begrenset» enda mer innholdsløst i beskrivelsen av norskekysten.
For oss virker det som regjeringa tror norsk oppdrettsnæring for alltid vil gå med store overskudd, ei heller har behov for å legge seg opp reserver eller å tiltrekke seg framtidige investorer i dårlige tider.
Man har også tro på, med dette forslaget, at lojaliteten og bidragene til lokalsamfunnene langs norskekysten vil forbli uendret. Og, ingen vil selvsagt finne på investere pengene sine i andre land med betydelig bedre rammevilkår og høyere avkastning.
Dessverre, slik er det ikke!
Regjeringen vil med dette forslaget gå i stikk motsatt retning av den uttalte målsetninga om å bli verdens fremste sjømatnasjon og en 5-dobling innen 2050.
Forslaget vil utvilsomt ramme framtidige investeringer, særlig innen fiskeindustrien på land der, til alt overmål, det ikke foreslås fradragsmuligheter innen grunnrenteskatten. Dette vil i betydelig grad hemme ambisjonene om økt sysselsetting og videreforedling i Norge.
Man kan med gru forestille seg en framtid, der de minst lønnsomme lokalitetene, der ingen skulle tru at nokon kunne bu, er de første til å bli avfolket. Utflagging og tap av arbeidsplasser blir en uhyggelig realitet i stedet for skremselspropaganda.
Og hvordan ser regjeringen, gjennom dette forslaget, for seg at framtidig forskning og utvikling skal foregå innen havbruk? Det rimer dårlig med gjennomføringen av det grønne skiftet der nettopp en skattesats på 62 prosent dessverre vil få selskapene til å måtte kutte kraftig i budsjettene.
Norge vil på sikt miste sin posisjon som ledende innen laks, innovasjon og grønn teknologi. Tilstøtende næringer og underleverandører vil få driftsmarginene barbert. I Hurdalserkæringa lovet Regjeringen «en forutsigbar og ansvarlig skattepolitikk overfor næringslivet.»
Vi oppfatter dette skatteforslaget som ett klart løftebrudd fra regjeringen sin side og et stort svik både ovenfor næringa og for kyst-Norge!
