I vitenskap er det slik at en hypotese aldri kan bevises av de observasjoner man gjør. Hypotesen blir mer sannsynlig, når observasjonene ikke motbeviser den. I prinsippet er det nok med en enkelt observasjon som ikke stemmer med hypotesen for at den blir motbevist. Dermed faller hypotesen, og den er falsifisert. I praksis fungerer det slik at når det over tid akkumuleres observasjoner som ikke kan forklares av den rådende hypotesen eller teorien, så faller den til slutt, og en ny hypotese må formuleres som kan forklare alle observasjoner som er gjort.
Les også: HI vil ikke gå inn i detaljert diskusjon om enkeltområder
NSL følger opp Gjøviks ubesvarte spørsmål til HI
Derfor er det relevant å se på observasjoner som ikke stemmer med HIs hypotese om sammenhengen mellom smittepress og bestandsutviklingen til vill laksefisk. Jeg påviste at HIs spådom om høy dødelighet på utvandrende smolt fra Namsenfjorden og Trondheimsfjorden ikke påvirket bestandsutviklingen til villaksen. I strid med god vitenskapelig skikk svarer HI at de ikke ønsker å diskutere enkeltobservasjoner i offentligheten.
Terje Svåsand skriver: «De siste årene har hovedbudskapet fra Havforskningsinstituttet vært at laksesmolten sannsynligvis har kommet seg ut av fjordene og ut fra mesteparten av Norskekysten uten høye lakselusinfeksjoner.» Dette er en observasjon som ikke stemmer med HIs lakselushypotese. Hvis lakselus er bestandsregulerende, skulle vi observert at mer laks kommer tilbake som gytelaks, når utvandrende smolt kommer seg forbi «lusebeltet» uten alvorlig luseinfeksjon.
Ettersom vi ikke har sett en slik effekt, øker sannsynligheten for at den motsatte hypotesen er korrekt: nemlig at det ikke er en sammenheng mellom lakselusinfeksjon på utvandrende smolt og overlevelsen til en årsklasse under beitevandringen i havet.
Videre skriver Svåsand: «For sjøørret er situasjonen betydelig verre.» Igjen er spørsmålet: hvor har HI dokumentert at sjøaurebestanden reguleres av lakselusinfeksjon?
Imsa i Ryfylket er en av to elver i Norge med full kontroll på all oppvandrende og nedvandrende laks, og den eneste som har en dataserie som dekker flere tiår. All fisk blir fanget i en felle og registrert. Fella drives av Forskningsstasjonen på Ims (NINA). Data som er brukt for å lage illustrasjonen nedenfor er fra Forskningsstasjonens årsmeldinger, samt den nasjonale lakselusovervåkning som har en stasjon ikke langt fra Imsas utløp. I figuren er observasjoner av høy lakselusinfeksjon på sjøaure illustrert med røde søyler, mens lav infeksjon er angitt med grønne. Den røde kurven viser antall oppvandrende sjøaure, og den blå antall nedvandrende. Perioden er 2002 til 2012. 2010 ble beskrevet som et ekstremt lusår i Ryfylke av NINA/HI. Det påvirket ikke antall oppvandrende sjøaure til fella. 2008, 2011 og 2012 ble beskrevet som år med lite lakselus, men det førte ikke til større oppvandring enn normalt.
Det er slike observasjoner som nå er akkumuleres og gir grunnlag for å forkaste hypotesen om en sammenheng mellom luseinfeksjon og bestandsutvikling.
Til tross for dette arbeider HI ufortrødent videre med sin hypotese om at et modellert smittepress påvirker bestandsutviklingen til vill laksefisk, og skal nå forbedre denne misvisende modellen med å innføre en hydrodynamisk spredningsmodell i den. HI kommer imidlertid ikke til å lykkes med å modellere seg vekk fra virkeligheten.
HI bør ta inn over seg at de selv sitter på observasjoner som falsifiserer deres egen modell.
