HI med utilsiktet dokumentasjon av at sjøaure har høy toleranse for lus

Meninger
565

Havforskningsinstituttet (HI) har publisert nye studier av hvordan lakselus påvirker sjøaure. Forskernes ønske var å framskaffe ytterligere bevis for at utsiktene for sjøauren er dystre, og at lus fra oppdrettsanlegg er problemet.

De få som orker å lese de vitenskapelige artiklene vil imidlertid oppdage at forsøkene tvert om viser at sjøaure har en forbausende høy toleranse for lus. Sjøauresmolt som var kunstig infisert med lus på et nivå som var 8 ganger høyere enn angitt grense for 100% dødelighet, hadde oppsiktsvekkende høy overlevelse. Bare 44% av individene i den infiserte gruppa døde, mot 26% i den ikke-infiserte kontrollgruppa. Dette tilsvarer 1,7 ganger høyere dødelighet for sjøaure med en superdose lus.

Ny metode: kontrollert infisering av fisk med lus
Forsøkene ble utført i den antatt lusefrie Sandnesfjorden på Sørlandet, som ligger langt unna oppdrettsanlegg. Tanken bak opplegget var egentlig ganske smart. Forskerne ville snu på flisa, ved å erstatte den tradisjonelle metoden med å sammenligne grupper av fisk beskyttet mot lus ved hjelp av antilusemedisin med ubeskyttete grupper. Slike forsøk har som kjent gitt sprikende resultater. Nå ville man i stedet sammenligne lusefri fisk med fisk som ble kunstig infisert med en kontrollert mengde lus.

Det innledende forsøket i 2016
Ved å gjøre forsøket i en lusefri fjord, var tanken at ukontrollerbare påslag etter forsøksstart kunne elimineres. Stor var derfor overraskelsen da sjøaure som ble fanget i ruser i fjorden i midten av juni 2016 viste seg å være fulle av lus.

Den rusefangete sjøauren ble inndelt i en kontrollgruppe og en gruppe som skulle tilleggsinfiseres med kopepoditter. Sjøaure som ble tilordnet kontrollgruppen var naturlig infisert med 9,4 lus/fisk, og gruppen som skulle tilleggsinfiseres hadde 13,6 lus/fisk, hovedsakelig calimus II og preadulte. Den overraskende infestasjonsintensiteten oppstod fordi det i 2016 ble fisket så sent som i uke 24. Dermed spratt intensiteten opp fra periode 1 i NALO-programmet (uke 21-22) fra 1 lus/fisk til 13 lus/fisk i periode 2 (NALO-data).

Sandnesfjorden er tatt med i NALO-programmet som en oppdrettsfri referanse der det forventes svært lite lus. Det er nettopp dette NALO har rapportert hvert år, unntatt i 2016. NALO har i årene etterpå vært omhyggelig med ikke å fiske senere enn uke 22, og dermed har de heller ikke funnet særlig mye lus på sjøauren i senere år. Sandnesfjorden kan dermed fremdeles tjenestegjøre som en oppdretts- og lusefri referanse. I virkeligheten var lusepåslagene høyere i Sandnesfjorden enn i Hardangerfjorden.

Den kunstig infisert gruppen hadde 4 ganger mer lus enn kontrollgruppen, og 3,5 ganger det nivået som ifølge luskommissariatets beregninger skal gi 100% dødelighet for veteranvandrende sjøaure (0,15 lus pr g kroppsvekt). Ikke desto mindre overlevde fisk fra kunstig infisert gruppe i fjorden fra 20.juni til 25.august, altså 65 dager.

2017-forsøket med sterkere lut
I 2017 ble forsøket gjentatt, men denne gangen med utvandrende sjøauresmolt som ble fanget med smoltskrue i elva. Denne fisken var omtrent en sjettedel så stor som fisken i 2016-forsøket (gjennomsnittsvekt på 31 g i 2017 mot en snittvekt på 186 g i 2016). Småfisken fikk en superdose med kopepoditter, slik at den hadde 2,39 lus pr g kroppsvekt ved forsøksstart. Dette er 8 ganger høyere enn 100% dødelighetsgrense i henhold til HI-tabellen som gjelder førstegangsvandrende sjøaure. Her ble det altså ikke spart på kruttet.

Artikkelforfatterne påpeker selv at dette er ekstremt, og representerer en «worst case» situasjon. De påstår også at NALO har registrert slike nivå på 4-5% av all sjøaure innsamlet opp gjennom årene. Jeg strever med å feste lit til dette, fordi jeg ikke kunne finne tall som lignet på dette i NALO-rapportene for perioden 2015-2019.

56% av den overdådig infiserte fisken overlevde!
Det ble registrert 7 døde i den uinfiserte kontrollgruppen og 12 i den superinfiserte gruppen, tilsvarende en dødelighet på henholdsvis 26% og 44%. Vi kan konstatere at mindre enn halvparten av fisken med et infestasjonsnivå 8 ganger høyere enn 100%-grensen døde. Den sterkt infiserte fisken hadde bare 1,7 ganger (44/26) større sjanse for å dø enn den uinfiserte fisken. Vi vet ikke om fisken døde av luseskader eller av predasjon.

Lærdommen er at sjøaure har høy toleranse for lus
Den viktigste lærdommen fra disse studiene er at sjøaure har svært høy toleranse for massive påslag av lus. HIs tabell for forventet luseindusert dødelighet er ikke bare feil, men fullstendig ute av proporsjoner i forhold til virkeligheten. Studiene fra Sandnesfjorden har produsert data som burde føre til at HI reviderer sine risikorapporter. Det er bare i sjeldne tilfeller at lignende infestasjonsnivå som ble benyttet i disse forsøkene har blitt observert av NALO. Vi kan derfor trekke en slutning om at lus neppe spiller en viktig rolle for utviklingen til sjøaurebestandene. Trafikklusekspertene, som skal foreslå hvordan sjøaure skal bygges inn i regnskapet, bør ha fått noe å tenke på.

 

Referanser:

Serra-Llinares, R.M., Freitas, C., Nilsen, R. et al. Towards direct evidence of the effects of salmon lice (Lepeophtheirus salmonis Krøyer) on sea trout (Salmo trutta L.) in their natural habitat: proof of concept for a new combination of methods. Environ Biol Fish 101, 1677–1692 (2018). https://doi.org/10.1007/s10641-018-0816-1

Serra-Llinares RM, Bøhn T, Karlsen Ø, Nilsen R, Freitas C, Albretsen J, Haraldstad T, Thorstad EB, Elvik KMS, Bjørn PA (2020). Impacts of salmon lice on mortality, marine migration distance and premature return in sea trout. Marine Ecology Progress Series 635:151-168. doi.org/10.3354/meps13199