Her lages 350 laksefamilier i året. Bli med inn i Benchmarks helligste rom.

– Det er så mye folk, arbeid og tid som er investert i dette, at det ville vært galskap å ikke ha en backup, sier Ruben Johansen i Benchmark. Vi fikk bli med inn på avlssenteret i Bjørnafjorden.

Kalde, hissige gufs fyker forbi vinduene i Lønningdal. Inne på avlssenteret er det derimot rolig, og temperaturen er optimalisert for hvert rom. I alle fall om du er rogn, yngel eller smolt.

Her produseres 350 laksefamilier hvert år. 350 kar røktes hver dag, og dagen starter alltid i det som ifølge driftssjef Tom Olsen er byggets “aller helligste og reneste” rom: Klekkeriet.

– Vi har et enormt fokus på biosikkerhet. Vi skal ikke ha inn noe “sjit” eller sykdom fra personer, eller fra inntak av vann, for eksempel, sier Olsen.

Anlegget var opprinnelig en forskningsstasjon for fôrprodusenten EWOS (nå Cargill), som ble kjøpt opp av Benchmark i 2015 og gjort om til et moderne avlssenter.

Fra nord til sør og tilbake
Rognet kommer fra Benchmark sitt stamfiskanlegg i Salten i Nordland. Til slutt merkes et visst antall smolt og sendes opp igjen dit, der fisken skal vokse noen år til, for så å bli foreldre til nye generasjoner.

– Vi skal kun bruke de beste i klassen til å lage nye familier av, da velger vi ut de beste av de beste. Det er den fisken som har høyest genetisk verdi med tanke på egenskaper. På veien dit foregår en masse utvalg og seleksjoner, sier Olsen.

– Hvilke egenskaper er det som gjør noen til «de beste av de beste»?

– Det er et genetisk team som vurderer egenskapene og setter indeks på hver enkelt hunn og hannfisk. Det er lett for å bare tenke på vekst, men man må ikke glemme alle andre ting, som sykdomsresistens, kjønnsmodning og andre kvalitetskriterier.

Fasit etter fire år
De som scorer godt på kryss og tvers av egenskaper, er “top notch”, forteller Olsen.

– Vi har også noen “rolls royce”, eller superfisk. Det er de som scorer ekstremt godt på alt, legger Ruben Johansen til. Han er salgs- og teknisk medarbeider i Benchmark.

De tester også for resistens mot lakselus, virus og andre sykdommer, forteller Johansen. Men fasiten får de først fire år etter, når de kan se fiskens egenskaper i praksis.

Les også: Lakse-genetiker: – Finnes ikke et tak for hvilke egenskaper vi kan fokusere på

Yngelen doblet seg i størrelse
I startfôringsavdelingen holdes familiene fortsatt adskilt, men i større kar. En robot henger i taket, der den leser QR-koder som forteller hvor mye fôr den skal gi hver familie.

QR-kodene fulgte med fra klekkeriet. På avlssenteret passer de nøye på at all informasjon følger med riktig familie fra et rom til et annet, og at informasjonen stemmer overens med fisken det gjelder.

Yngelen skal videre herfra først når den har nådd 15-20 gram.

Da de begynte i 2017 var fisken åtte til ti gram på samme tidspunkt som den nå er på 15-20 gram, forteller Olsen.

– Det er kun genetikken som gjør dette. Det er seleksjon hele veien, og det har vært en enorm vekstøkning, sier han.

Johansen legger til at fôrutnyttelse kan spille inn på vekstøkningen de har sett, men at genetikken i veldig stor grad står bak.

– Viktigste sporingen vi gjør
– Vi merker cirka 100.000 fisk hver sommer. Én for én med stødig hånd, sier Olsen.

I midten av juni tas det ut kandidater fra hver familie, som bedøves og merkes med pit-tag. Tagen gjør at at fisken kan scannes. Slik kan man følge med på fisken ved ulike stadier av livsløpet, og få opp informasjon om hvilken familie den kommer fra og hvilke egenskaper den har.

– Det er den viktigste sporingen vi gjør for å vite hvilke familier som er svakere og sterkere innenfor ulike egenskaper, forklarer Johansen.

«Merkesesongen» varer helt til august. Her avgjør de også hvilke fisker de skal sende opp igjen til Salten. Etter merkingen kan yngelen blandes i større kar, i en ny hall. 

Har kriselager
Siste stopp er smoltanlegget. Herfra sendes altså noe av fisken tilbake til nord, mens andre stamfiskgrupper går til andre rognprodusenter for Benchmark.

Johansen forteller at de også har familier «på lager» hos andre samarbeidsanlegg, slik at genetikken ikke går tapt dersom noe skulle gå galt.

– Det gjør det tryggere for oss. Det er så mye folk, arbeid og tid som er investert i dette, at det ville vært galskap å ikke ha en backup. Ellers kunne vi ved et uhell risikert å miste flere års arbeid, sier han.