Havbruksmeldingen som kom før påske var etterlengtet. Meldingen setter føringer for tiden fremover, og både det som er nevnt og det som er glemt vil bli gjenstand for diskusjoner. At forvaltningssystemet for laksefisk i sjøfasen fikk hovedrollen denne gangen er ikke overraskende, all den tid miljøproblemene her har begrenset vekst over tid. Teknologinøytralitet og forvaltningsmessige endringer som er like for alle mener vi er den beste måten å angripe lakselusproblemet på, og fokuset på dyrevelferd er viktig for oss alle. Det er likevel andre aspekter av bærekraft vi mener mangler.
Fiskeri og havbruk er de farligste yrkene i landet vårt. Hvert år dør det mennesker i disse yrkene og det skjer flere alvorlige skader. Når vi leser havbruksmeldingen, så ser vi den mangler en sentral dimensjon: Mennesket.
De som skal gjøre jobben og utsetter seg for risikoen daglig.
I NOU: 2023:23, som danner grunnlaget for havbruksmeldingen, beskrives det sentrale elementer om den risikoen arbeidstakere utsettes for i næringen. SINTEF Ocean viser til at oppdrettsanlegg er blant de mest risikoutsatte arbeidsplassene i Norge og 32 prosent av det totale fraværet er arbeidsrelatert sykefravær, hvorav 42 prosent står for belastningsskader. (HMS-undersøkelsen i havbruk av Thorvaldsen mfl., 2017). Statistikken viser at vi i gjennomsnitt tar livet av en person pr år (1982-2022).
Våre folkevalgte må sette rammene. Vi kan ikke fortsette å ta livet av- og skade så mange som vi gjør og samtidig gjøre det så gjentagende som statistikken viser. Det må klare rammer fra myndighetene på plass og beslutningstakere må kjenne sitt ansvar.
Ser vi til olje- og gassnæringen, så var dette en svært risikoutsatt næring tidligere. Storulykkescenarioer er katastrofale hendelser med mange døde og skadde, noe det er flere eksempler av, som man ikke kunne tillate skje igjen. Her har næringen og myndighetene gjort grep for å redusere sannsynligheten for at slike hendelser skjer igjen. Vi spør oss om et ulykkescenario innen olje og gass egentlig er så ulikt som den gjentagende risikoen arbeidstakere utsettes for i havbruk.
En av utfordringen med havbruksnæringen, er den fragmenterte reguleringen. Personsikkerhet har en tendens til å havne “mellom mange stoler” slik at ansvaret ikke ligger klart til én tilsynsmyndighet. Det er ikke folka, fisken og miljøet tjent med.
Har regjeringen noe plan om hvordan man skal gjøre næringen til en tryggere arbeidsplass?
Vi er glade for at Olve Grotle i sin kronikk hos IntraFish påpeker det samme, det gir oss håp om at dette tas tak i. For selv om det i vinter var en fulltegnet to-dagers bransjekonferanse om HMS i havbruk, så var det stort sett bare menigheten som deltok, ikke beslutningstakerne.
I påvente av handling fra regjeringen, ønsker vi i ScaleAQ å få samlet næringen til et forpliktende «samarbeid for sikkerhet», hvor beslutningstakere også forplikter seg til samarbeidet. Olje- og gassnæringen har gjort det tidligere, bygg og anlegg har fulgt etter, og nå er det virkelig på tide at vi som næring også følger etter. For selv om vi er konkurrenter på tvers av selskap, så er vi ikke konkurrenter om å sikre en trygg og sikker arbeidsplass – her må åpenheten og delingen på tvers være stor.
Vi ønsker oss at selskapene samles og at vi sammen skaper vårt «samarbeid for sikkerhet for havbruksnæringen». Ta kontakt!
